Kunst-Norges syltrange politiske ytringsrom

Den politiske ensrettingen i Kunst-Norge har tatt av den siste tiden. Det samme har også intoleransen for motstemmer.

Det siste året av drama og politikk i disse miljøene har bevist at vi må revurdere hvilken plass de statsstøttede kunstorganisasjonene skal ha i samfunnet, og hvorvidt vi kan akseptere fryktkulturen og politikken som ungdommene våres blir sendt inn i.

Det sies at man ikke skal blande jobb og politikk, men min jobb som ungdomsarbeider med en fot i kunstverden tvinger meg til å gjøre nettopp det.

Det siste året har vi sett stadig flere eksempler på utfrysing, trangsyn og sterk politisk ensretting i det organiserte kunst- og kulturlivet i Norge, og det er i ferd med å vokse ut i en større kulturkrig i kunst- og kulturbransjen. Heldigvis er dette en kulturkrig der fornuften kan vinne.

I fjor sommer raste debatten rundt KHIO, Kunsthøyskolen i Oslo der 5 unge studenter tok et oppgjør med det de opplevde som politisk aktivisme i læreplanen og en forsømmelse av det kunstfaglige innholdet og undervisning i teknikk. For dette fikk de 5 studentene massiv motstand og brunbeising.

Har aldri hatt mobiltelefon: – Jeg har mer fred og ro

NOKUT, Norsk organ for kvalitet i utdanning gikk nylig igjennom skolens fagplan, studentmiljø og kvalitetssikring og har nå lansert sin evalueringsrapport.

Den rapporten gir skolens kvalitetssikring det glatte lag og kritiserer særlig manglende arbeid og rutiner for kvalitet i skolens fagplan og studentmiljø. I praksis ga rapporten strykkarakter til KHIO, og ett sterkt medhold til disse studentenes varsler.

Kunstneren Ina Bache-Wiig ble kåret til Årets Navn av kunstmagasinet Subjekt i fjor, og hadde en sterk appell foran Ytringsfrihetskommisjonen den 23. Juni.

Hun mistet nylig en galleriplass for å ha klikket “liker” på en av kjærestens Facebook-poster; en kort animert video med ordet “#superstraight” i oransje og svart.

Begrepet er en satirisk kritikk av den moderne tendensen til å definere og konstruere stadig nye og mer kompliserte seksuelle legninger og kjønnsidentiteter, og indikerer at man kun tiltrekkes av personer med motsatt medfødt kjønn som en selv.

Kontrasten er stor til behandlingen av varslersakene mot Marius von der Fehr, en av regissørene bak det kontroversielle stykket Ways of Seeing.

I 2019 ble et omfattende varslerbrev send fra 7 varslere til hele 32 motakere i kunst- og kulturinstitusjoner i Norge som involverte svært grove anklager om omfattende manipulasjon, psykologisk vold, fysiske overgrep, voldtekt og trakassering.

Til tross for at varselet var svært konkret, og at denne personen rundt denne tiden også ble dømt i retten for underslag av statlig kunststøtte, opplevde varslerne at Marius von der Fehr ble vernet om av kunstorganisasjonene og miljøet og at de selv ble møtt med taushet, bagatellisert, eller ignorert.

De hevder også å se en omfattende fryktkultur og karrieremessig vegring for å skaffe seg mektige fiender som de mener har ledet mange til stillhet. Varslet er publisert i sladdet versjon på Subjekt.no

Louvre åpner egen avdeling for kristen kunst

Dette er bare noen få utvalgte saker. Det har kort sagt blitt mange eksempler på ett syltrangt ytringsrom, og umiddelbare karierre-messige konskevenser for den minste illojalitet i det organiserte kunst-Norge.

Det er fristende å fokusere på enkeltpersonene som har stått fram om utfrysing i kunst-sektoren det siste året og å lese dagens kunstdebatt som en rekke individuelle personkonflikter og ideologiske uenigheter, men vi må minne oss på at vi snakker om en stor industri med sterk påvirkning på landets kultur, utdanning og medier.

Det er enkeltpersonene som står frem i protest som betaler prisen for de strukturelle problemene og den politiske ensrettingen som vi nå har sett i kunst-sektoren.

Den sanne prisen betales av våre barn og ungdommer, og til sist av samfunnet som helhet. Jeg velger å skrive denne kronikken, og å blande jobb og politikk, fordi disse sakene går ut over mine og dine barn og unge, og hele vårt samfunn.

Jeg jobber for tiden på en liten videregående skole der musikk, dans og drama har hovedfokus. Skolen er drevet på et kristent verdigrunnlag, og min rolle der som miljøarbeider på skolens internat gir meg muligheten til å se og bli kjent med hver enkelt elev.

Hver ukedag diskuteres og prates det livlig rundt middagsbordet, slik ungdommer og kunstutøvere gjør. Hver kveld er det samtaler om livet og visvas. Det slutter aldri å slå meg hvilken intellektuell kreativitet, hvilke kritiske evner og hvilket mot disse elevene har. De sitter på budskap som verden trenger.

Det har blitt svært tydelig for meg at det er akkurat disse elevene og unge kunstnerne som betaler prisen for den politiske ensrettingen i dagens kunst-Norge. Mine elever.

De guttene og jentene som jeg har sett komme til skolen som barn og forlate den som voksne mennesker, som skal ut i dette miljøet og være profesjonelle skuespillere, dansere og musikere.

Det er en variert gruppe som favner hele det politiske og ideologiske spekteret. Noen er hobby-utøvere, andre er allerede profesjonelle. Viktigst av alt er de mennesker; individer i Guds bilde, med erfaringer, opparbeidet visdom og håp.

Hva skjer?
 Antisemittisk kunst er ikke greit!

Det er altså mine elever, og mange av mine leseres egne barn, som skal finne seg mentorer og nettverk i et sterkt politisk og sterkt ekskluderende kunst-Norge.

Det er mine elever, deres ungdommer på 15 til 18 år, som skal ut i dette miljøet og bygge seg en fremtid og en karriere i en yrkessektor som har et faglig og politisk nåløye så hårreisende trangt at det hadde utløst offentlige utredninger om det befant seg innenfor en hvilken som helst annen samfunnssektor.

Det er mine elever og våre talentfulle ungdommer som nå skal måtte strippe av seg sin identitet, sitt verdensbilde og sine meninger for å ikle seg et trangt sett ekskluderende og politisk radikale språklige vendinger på ytre venstreside.

Gjør de ikke det, har det vist seg å være nesten praktisk umulig for dem å skape seg en karriere i dagens organiserte kunst-Norge. Det har vi sett mange eksempler på.

Slikt vil jeg selvsagt ikke tillate, og det burde ikke resten av Norge tillate heller.

Våre ungdommer skal få lov til å utdanne seg, få jobber, utvikle nettverk, finne mentorer og kunne påvirke samfunnet som alle andre, uavhengig av om de er politisk radikale på venstresiden eller ikke.

De skal ikke være taperne i ytre venstres kulturkamp, som de blir, når Ina Bache-Wiig mister galleriplass for å ha likt sin kjærestes høyst ufarlige Facebook-post.

De skal kjenne seg trygge på at utdanningsinstitusjonene deres kan forsikre at grunnleggende fagutdanning og studentmiljøet blir fulgt opp og har et minimum av kvalitetssikring.

Men dette kan virke for mye å be om fra det norske kunstfeltet.

Nokut konkluderte nylig med at kvalitetssikring ikke er tilfelle for Khio, en av de mest sentrale kunsthøyskolene i landet. Det er kvaliteten fem tapre kunststudenter har etterlyst siden debatten om avkolonisering av Khio begynte for et år siden. For dette har også de blitt brunbeiset.

Påstandene om at «kritikk» (les; fornuftig politisk og kunstfaglig uenighet) skaper et trangt ytringsrom, er åpenbart feil, til tross for at de kommer fra profilerte aktører i miljøet.

Begard Reza ett av medlemmene i ytringsfrihetskommisjonen uttalte i VG 23. Juni at hun trakk seg fra sitt verv da hun mente at organisasjonen lot seg bruke som et verktøy av ytre høyre.

Kunstneren Hanan Benammar impliserer sterkt i Dagsavisen 19. Juli i kronikken “kunsten å krige” at Ytringsfrihetskommisjonen, gjennom å gi taletid til mannen bak Facebook-gruppen “Sløseriombudsmannen” viderefører en kultur der hets og falske fortellinger mot kvinner, minoriteter og kunst blir politiske verktøy brukt av media og offentlige institusjoner. Dem om det.

I motsetning til store deler av det Norske kunstmiljøet har vår skole et aktivt og levende meningsmangfold, og mange av elevene har sterke ideologiske uenigheter.

Like fullt spiser vi sammen hver dag, vi drar på turer sammen, deler leiligheter og internat.

Ikke bare skaper dette trygghet og en evne til å stå for og forsvare egne meninger, men det hjelper også med å forstå hverandre bedre som mennesker, og samfunnet som helhet.

Resultatene vises det i de årlige skolemiljøundersøkelsene; vi er blant de beste skolene i landet hva gjelder mobbing og utestenging. I skolens elleve år har disse tingene vært nærmest ikke-eksisterende.

Det kunst-organisasjonene kaller et farlig arbeidsmiljø er med på å skape et av Norges beste skolemiljø, og det er knapt en eneste uteksaminert elev jeg har snakket med som ikke har listet nettopp elevfelleskapet som det de savner mest fra skolen.

Jeg kan si det høyt; vi har knekt en kode, og jeg utfordrer alle sosionomer til å finne en sunnere modell for å skape «gangs mennesker».

Men det er dette meningsmangfoldet, et meningsmangfold som tør ytres, og leves med, som dagens Kunst-Norge nå vil ødelegge.

Politisk og ideologisk ensretting dreper elevenes individualitet, og hva mer er; deres kreativitet. Evnen til å sprenge grenser og gå opp nytt land er kunstens makt og verdi.

Det må være lov for en norsk kunstner å mene noe annet enn den knøttlille meningsmafiaen i sentrum av disse nettverkene.

Det må være lov for norsk ungdom å arbeide innenfor kunstsektoren og å uttrykke seg kreativt uten å bli politisk og ideologisk høns.

Min venn Mads Alexander Haneborg sa det godt nylig:

«Det finnes ingenting mer nedbrytende for sjelen enn å være tvunget til å uttrykke ting en ikke tror på».

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Våre ungdommer skal få lov til å være den de er, og like fullt kunne arbeide som kunstnere og utøvere. De skal slippe å måtte tilpasse sine verdier, og sine politiske og ideologiske meninger for å unngå å bli utfryst.

Vi, som samfunn, trenger ungdommens idéer, fandenivoldske vilje og enda-ikke-opparbeidede gangsyn for å bryte nytt land. Vi trenger deres energi, kreativitet og livskraft.

Vi trenger ikke atter en generasjon med gamle idéer, nedarvet fra 68-erne, insulert i et trangt og kaldt kunstfelt siden, for så å bli hermet etter av atter en ny generasjon i ett forsøk på å tilfredsstille de med makt til å åpne og lukke dører i dagens kultur-Norge.

Rett lyset på trollene. Det skulle finnes en slags #metoo for de som har blitt utestengt i arbeidslivet på grunn av indre politikk og utfrysning. Det burde skape et salig leven i kunst- og kultursektoren.

Heldigvis er det ingen kunst å sprenge den politiske og ideologiske jernhånden som har tatt over kunstverdenen.

Måtte vi rette lyset på trollene så de sprekker også i den brede offentlighetens øyne.

Kronikken er en redigert versjon av en tekst som opprinnelig ble publisert på nettsiden Subjekt.no.