Kunsten å jubilere

«Kunsten å jubilere» er tittelen på en nylig utkommet antologi om grunnlovsfeiringen i 2014 og unionsoppløsningen i 1905. Det er snakk om ti forfattere, inkludert tre redaktører, som er gått sammen om å skrive en forskningsbasert bok om nasjonale jubileer og idelogien bak disse, henholdsvis 200-årsjubileet i 2014 for Grunnloven, og 100-­årsjubileet i 2005 for oppløsningen av unionen med Sverige.

«Å feire eit historisk jubileum kan samanliknast med å setje opp ei teaterframsyning. Ein skal framføre ei forteljing på ei scene ved hjelp av aktørar, scenografi, koreografi og så vidare. Kva skal vere denne forteljinga sin bodskap? Kva skal vere forteljinga si form; er det ein komedie eller ein tragedie? Kven er hovudpersonane i framsyninga, kven er heltane, og kven er skurkane?», skriver den ene av redaktørene, Olaf Aagedal, i introduksjonen til sitt bidrag i boken.

Redaktørene er alle ansatt ved KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, og utgivelsen er enda et eksempel på produktiviteten KIFO-miljøet representerer. Brottveit og Aagedal har tidligere stått bak bokutgivelser som

Slik blir nordmenn norske. Bruk av nasjonale symbol i eit fleirkulturelt samfunn fra 2004, sammen med Brit Marie Hovland, og Jakta på elgjaktkulturen som utkom i 1999. Den tredje redaktøren, Pål Ketil Botvar, er statsviter og har bidratt med analyser innen skjæringsfeltet kultur, politikk og konstitusjon.

Sentrale spørsmålsstillinger for Kunsten å jubilere har vært: Hva er tabu og hvordan brukes jubileer politisk? Hva skjedde egentlig under jubileet i 2014, og hvordan ble det mottatt? Jubilerer vi på en annen måte i dag enn for 50 eller 100 år siden? Hva betyr i så fall det?

Det kan være mange grunner til å jubilere. Når det jubileres på nasjonalt nivå er det naturlig å tenke at jubileet skal uttrykke visse antatt samlende verdier, en slags fellesskapsideologi. I den forbindelse er det interessant å lese om hvordan grunnlovsfeiringen i 2014 først og fremst ble lansert som en feiring av det norske demokratiet, i mindre grad en feiring av norsk selvstendighet som nasjon.

Å snakke om «nasjonsbygging» er kanskje ikke tabubelagt, men det er ikke langt unna. Når Narve Fulsås i et kapittel med tittelen «1814 – historie og minnepolitikk» advarer mot nasjonalismens fremmarsj, er det som om skillet mellom forskeren og de som står bak grunnlovsjubileet står samlet, forenet på normativt grunnlag: «Vi har ingen garanti for at ikkje også 17. mai, flagget, Grunnlova og unionen igjen blir meir kontroversielle og kløyvande minnestader dersom desse tendensane utviklar seg vidare.»

Det at nasjonsbygging og fedrelandskjærlighet også har vært og fortsatt kan være positive verdier, og nødvendig for samfunnsintegrasjonen, synes å være utenfor forståelseshorisonten både hos forfatteren og jubilantene.

Noe tilsvarende kommer til uttrykk hos redaktør Brottveit når han i bidraget «En flerkulturell feiring?» skriver at en «innvending mot slike feiringer er at de kan virke ekskluderende overfor dem som ikke i samme grad kjenner seg igjen i historiefortellingene.»

Igjen har forskeren inntatt et normativt utgangspunkt i sin tilnærming til empirien. Hvor slutter jubileene og hvor begynner forskningen, kunne vi kanskje spørre? Det synes flere steder litt uklart i boken.

Det kan vel ellers tenkes at danskene og svenskene følte seg, i mangel av et bedre ord, tilsidesatt, i henholdsvis 1814 og 1905, men det er nå en gang kampen for Norges selvstendighet som stod i sentrum ved begge anledningene sett fra et norsk perspektiv?

Hvis vi spoler frem til dagens situasjon, med en etter hvert betydelig andel av personer med innvandrerbakgrunn i kongeriket, vil det vel være en kortslutning om vi som nasjon ikke skal kunne anvende nasjonale symboler og feire 17. mai med glede hvert år, selv om noen innvandrergrupper ikke føler seg i sentrum for oppmerksomheten?

Både det empiriske materialet og enkelte av bidragsyternes normative vurderinger viser hvor lav status tanken om nasjonsbygging og fedrelandskjærlighet har for tiden. I stedet fokuseres det altså på inkluderende fellesskap og «flerkultur». Det ømtålige EU-spørsmålet ble for eksempel stort sett forbigått i stillhet, til tross for dette spørsmålets uangripelige relevans i forbindelse med de to jubileene.

Den nyvalgte presidenten i Frankrike, Emmanuel Macron, har visstnok uttalt at han hverken vet hva Frankrike eller hva fransk kultur er. Det får stå for hans regning, selv om det nok er bedre nyheter for EU enn for de som er opptatt av fransk samfunnsintegrasjon.

Kunsten å jubilere viser at det hverken står så dårlig til med den nasjonale bevisstheten blant de som har stått bak unionsoppløsningsjubileet i 2005 og grunnlovsjubileet i 2014, eller hos folket som markerte og feiret jubileene.

Det har naturlig nok vært diskusjon om hva som skulle vektlegges, og hvordan disse jubileene skulle feires, men det har vært enighet om at det er viktig å feire og gi stor oppmerksomhet til den typen nasjonale begivenheter det her er snakk om.

Botvar har undersøkt den folkelige deltagelsen i grunnlovsarrangementene. Hvis man legger sammen alle som oppgir at de på en eller annen måte har deltatt i eller fulgt med på jubileet i 2014, viser en surveyundersøkelse at det er snakk om 73 prosent, eller cirka tre millioner av den voksne befolkningen i Norge.

Det er et imponerende høyt tall og viser både arrangørenes gode planlegging og gjennomføring, men også Grunnlovens viktige plass i befolkningens bevissthet. «Tre av fire nordmenn seier at dei ‹har blitt rørt› når dei høyrer eller syng ‹Ja vi elsker›», skriver Aagedal.

Selv om de ulike bidragene naturlig nok spenner vidt, inneholder boken mange krysshenvisninger, noe som er et tegn på godt redaktørarbeid.

I årene 2105 og 2114 vil boken kunne hentes frem som et viktig tidsdokument som beskrev hvordan feiringene foregikk forrige gang, og hva som ble diskutert i den forbindelse. Noen «kioskvelter» er det neppe snakk om, uten at dette forringer bokens verdi som forskningsbidrag.