Kommentar
Kvarme utfordrer både biskoper og israelvenner
Tirsdag publiserte vi et uvanlig debattinnlegg om Israel her i avisen. Det var signert biskop emeritus Ole Christian Kvarme. Der skrev han blant annet at han ikke er villig til å betrakte Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem som «spedalske».
Dette hadde sin bakgrunn i at Den norske kirkes preses, Olav Fykse Tveit, viste til IKAJs deltakelse i den felleskristne markeringen mot antisemittisme 3. februar som en grunn for at Den norske kirke ikke deltok.
Den sterkeste brodden i Kvarmes tekst er vendt mot hans tidligere kolleger i Den norske kirkes ledelse. Kvarme spør hvordan vi her hjemme kan være «troverdige partnere i arbeidet for fred og forsoning i Det hellige land» hvis vi ikke kan samarbeide med «annerledes tenkende her hjemme».
I tillegg til å kritisere preses Fykse Tveit, avlegger Kvarme også en visitt hos en av sine etterfølgere som biskop i Borg, nemlig Atle Sommerfeldt.
Kvarme er forundret over at Sommerfeldt «ikke er bekymret for de utslag av antisemittisme som blant annet de anti-israelske holdninger til Hamas utgjør, og som vi de senere månedene har vært vitne til i demonstrasjoner over hele verden.»
Sjeldent ut mot hverandre
For å forstå disse uttalelsene kan det være nyttig å minne om at Den norske kirkes biskoper, både sittende og tidligere, svært sjelden går offentlig ut mot hverandre.
Halvor Nordhaug og Solveig Fiske møttes i den kristne pressens debattspalter i forbindelse med et teaterstykke som ble fremført på Hamar i 2022. Ellers er det få eksempler fra nyere tid på at biskoper har diskutert med hverandre. Her går altså Kvarme, som har vært biskop to steder og i til sammen 19 år, ut mot to biskoper.
Innholdsmessig er det lite overraskende i det Kvarme skriver. Han har solid bakgrunn for sine oppfatninger når det gjelder både jøder og palestinere. I 2016 var det han som holdt innledningsforedraget da Bispemøtet skulle markere avstand til jødehat.
Ole Christian Kvarme var biskop i Borg fra 1998 til 2005 og så biskop i Oslo fra 2005 til 2017. Det ble regnet som en konservativ seier at Kvarme ble biskop i Oslo etter den mer liberale Gunnar Stålsett. Samtidig viste utnevnelsen av Kari Veiteberg som Kvarmes etterfølger at tidene hadde skiftet. Kvarme fikk ingen lett bispetjeneste.
Misjonsprest i Israel
Men før bispegjerningen var Kvarme misjonsprest utsendt av Den Norske Israelsmisjon. Han og familien bodde i den israelske byen Haifa fra 1976 til 1981. Etter det ledet han Caspari-senteret for bibelske og jødiske studier i Jerusalem, så det ble til sammen nesten ti år i Israel.
I deler av denne perioden var han også nært tilknyttet Bibelselskapet i Israel og Bibelselskapet på Vestbredden. Dermed er det ikke tatt ut av luften når han i teksten kaller den palestinske biskopen Munib Younan for sin venn.
Kvarme gjør i teksten sin noe vi alt for sjelden ser i den pågående debatten om Midtøsten. Han prøver nemlig å nyansere.
Kvarme fortjener ros for å insistere på å ha to tanker i hodet på en gang.
Kvarme kritiserer Den norske kirkes ledelse, men han har også noen kritiske betraktninger motsatt vei. Han har nemlig selv vært skeptisk til IKAJ, forteller han. Kvarme bodde i Israel da ICEJ (IKAJs internasjonale organisasjon) ble grunnlagt i 1980, som et resultat av at mange land flyttet ambassadene sine fra Jerusalem til Tel Aviv. Organisasjonens navn har sammenheng med denne historien, og organisasjonen holdt i mange år til i det som tidligere var Elfenbenskystens ambassade i Jerusalem.
IKAJs «forherligelse»
Kvarme skriver i teksten sin at han har vært «kritisk til deres forherligelse av israelsk politikk nærmest uansett.» Kvarme gledet seg over at IKAJ stilte seg bak uttalelsen som lå til grunn for støttemarkeringen, og mener det i nyere tid har vært «en mer nyansert utvikling innenfor IKAJ», blant annet når det gjelder hensynet til den palestinske befolkningen.
Likevel finner Kvarme grunn til å kritisere både IKAJs leder Dag Øyvind Juliussen og Ordet og Israels Gordon Tobiassen for måten de ordla seg på intervju med NRK i forrige uke. Der, skriver Kvarme, «betonte de enøyd at «Gaza tilhører Israel» i stedet for å henvise til uttalelsen som de underskrev, om støtte også til palestinerne for å sikre dem en bedre og trygg fremtid.»
Innbyrdes uenighet?
Jeg tror norske israelvenner hadde tjent på å vise frem mer av den innbyrdes uenigheten som finnes, blant annet når det gjelder politisk ståsted.
Knapt noen vil mene at alle i Norge uten videre må støtte den til enhver tid sittende norske regjeringens politikk for å være ordentlige nordmenn. Tilsvarende bør det også være rom for å mene og å hevde offentlig at Benjamin Netanyahus regjering står politisk ansvarlig for en strategi som rammer sivilbefolkningen på Gaza hjerteskjærende hardt, og som også har betydelig skadevirkning for Israel.
Sannsynligvis finnes disse oppfatningene. Hvis de ikke finnes, er det ganske tankevekkende. Men vi har nærmest ingen eksempler på at slike synspunkter har blitt ytret offentlig fra israelvennlig hold i løpet av de månedene krigen har pågått.
Da blir det unødvendig enkelt for Olav Fykse Tveit å si at han ikke har samvittighet til å være med på støttemarkeringen tidligere denne måneden.
Det er ikke sikkert at verken IKAJ, Ordet og Israel eller andre av dem som deltok på markeringen opplever seg tilstrekkelig presist gjengitt av biskop Kvarme. Dette er det fullt mulig å diskutere.
Kvarme fortjener likevel ros for å insistere på å ha to tanker i hodet på en gang. Kanskje hadde det vært lettere å rekruttere nye israelvenner om flere av aktørene på dette feltet viste at de også både kan og vil det.