Kvinnens underordning i ekteskapet

I avisen Vårt Land, har det en stund pågått en debatt om kvinnens underordning i ekteskapet, initiert av et intervju med lektor Sofie Braut. Forrige tirsdag ble saken også gjenstand for debatt i Dagsnytt 18.

Her får vi møte to ledende personer, som begge kommer fra et «bibeltro» miljø, ifølge den ene debattanten. Nemlig Espen Ottosen fra Misjonssambandet, og Ingunn Ulfsten fra Pinsebevegelsen.

I Dagen onsdag, ble denne debatten referert på en slik måte, at det kunne virke som om Ottosen og Ulfsten gikk fullstendig imot hverandre, og hadde en totalt ulik tolkning av det Paulus sier i Efeserbrevet om nettopp dette tema. Noe jeg egentlig ikke tror er tilfellet.

Jeg opplever at avisen Dagen fortsetter med denne «svart-hvitt»-malingen, eller karikeringen av disse flotte ledernes forsøk på å være nyanserte og bibelske i en svært delikat debatt. Tenk om Dagen heller kunne bidratt til en økt forståelse for Bibelens budskap, og hva Guds rike egentlig består i?

For det er ikke vanskelig å forstå at Ottosen følte seg ubekvem med å uttale offentlig i en debatt på Dagsnytt 18 at kvinnen skal være mannen underordnet i ekteskapet. For, som han sier selv, det er det overhodet ikke mannens oppgave å tenke på.

Nei, Paulus var så klok at han adresserte seg direkte til kvinnen, når han forklarer at hun skal underordne seg mannen sin i ekteskapet. På samme måte adresserer han seg direkte til barna, når han forteller dem at de skal være lydige mot foreldrene sine.

Det ansvaret ligger hos barna selv, ikke hos foreldrene. Hva barnas far kan gjøre for å lette denne oppgaven for barna, ser vi av at Paulus oppfordrer fedrene spesielt til ikke å «vekke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg …».

Helt enkelt betyr dette at viser et barn sinne og trass, er det omsorgsgiveren som bør stille seg spørsmål om omsorgen er god nok. Opplever barnet mitt seg elsket og sett? Kanskje det trenger litt alenetid med en av foreldrene?

Hovedinitiativet ligger altså hos mannen, både i relasjonen til kone og barn. Samtidig gjelder også budskapet om å underordne seg under hverandre. Dette gjelder både i ekteskapet og i menigheten, ja, i livet generelt.

Og dette kan nok ikke sies, uten å påpeke hvor annerledes ting fungerer i Guds rike enn i verden. Ja, det er egentlig helt motsatt. Da disiplene spurte Jesus om hvem som er den største i himlenes rike, kalte han til seg et lite barn, og sa:

«Sannelig jeg sier dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» Det lille, hjelpeløse barnet, er altså det største i Guds rike!

På samme måte demonstrerte Jesus, vår Herre og Mester, hvordan han mente vi skulle lede hverandre, da han bøyde seg på kne, og vasket disiplenes føtter. Akkurat som en tjener.

Den minste er den største i Guds rike. Derfor er det verken en skam, eller undertrykkende å være underordnet, eller sette de andre høyere enn selg selv, i Guds rike. Det er en ære!

Men for mennesker som ikke har erfart Guds uendelige godhet og kjærlighet, så er det forståelig at slike ord provoserer. Det er vel heller ingen som våger å overgi seg til Guds vilje, uten å ha blitt berørt av Hans Ånd, og Hans store kjærlighet. Vår overgivelse, er bare et tilsvar på Hans kall til oss.

Jeg tror derfor at Gud nettopp har skapt ekteskapet, som et bilde på forholdet mellom Kristus og Kirken, som et levende vitnesbyrd her i denne verden.

Og en ektemann som lever i daglig overgivelse til Herren, som kontinuerlig drikker av Den Hellige Ånd, som lar Åndens frukter få gode vekstvilkår i livet sitt, en slik ektemann er det nok ikke veldig vanskelig å underordne seg (samtidig som han møter sin kone i gjensidig underordning).

Samtidig kan jeg forstå Ulfstens bekymring. Hun frykter en forskjønning av noe vi vet kan bære fryktelig galt av sted. Dersom en ektemann fritt lar seg styre av «kjødets frukter», som sinne og hissighet, samtidig som ektefellen forsøker å underordne seg en ugudelig tyrann, er det fare på ferde.

På samme måte som et lite barn som blir bedt om å adlyde for eksempel en sex-overgriper. Det er på ingen måte Guds vilje. Jeg har selv sittet sammen med to pastorer i forbindelse med et kirkeplantingsprosjekt i Frankrike, hvor den ene pastoren forklarte med stort alvor at det finnes tilfeller hvor det var riktig av ektemannen å benytte seg av fysisk avstraffelse overfor kona.

Dessverre ble jeg kort tid senere gjort kjent med svært alvorlige tilfeller av kone- og barnemishandling fra nettopp den personen som sto i bresjen for denne kirkeplantingen. Hvor feil går det an å ta!

La oss, som søsken i Kristus, benytte enhver anledning til å fortelle verden om Guds rike, om Hans uendelige kjærlighet til oss og Hans gode skaperordning. Samtidig som vi forsøker å unngå svart-hvitt-maling av hverandres meninger og ståsted. Når vi virkelig lytter til hverandre, med vår beste vilje, kanskje vi oppdager noe nytt?