Kvinner på talerstolen

På kvinnedagen kunne kollega Vårt Land fortelle om hvor mange av talene i et utvalg menigheter og forsamlinger utenfor Den norske kirke som ble holdt av kvinner. Norkirken Salem Trondheim scorer høyest med 37 prosent kvinnelige forkynnere på gudstjenester, mens Filadelfia Kristiansand scorer lavest med 5 prosent.

I de fleste kristne sammenhenger i Norge har man forlatt tanken om at prestetjenesten er forbeholdt menn. Derfor må man se etter andre grunner for å forklare hvorfor andelen kvinnelige forkynnere ikke er høyere enn den er.

Samtidig kan man ikke se bort fra at problemstillingen for mange kristne ikke bare handler om likestilling eller kultur, men også om teologi. Hvis man utelukkende møter en slik tematikk med likestillingsbriller, er for eksempel verdens desidert største kristne trossamfunn, Den katolske kirke, dømt til å tape.

I Den norske kirke er andelen kvinnelige prester ifølge årsrapporten for 2021 på 38 prosent. Det er ett prosentpoeng høyere enn den av de ni menighetene i Vårt Lands undersøkelse som scorer høyest. Siden utgangspunktene er såpass forskjellige, er det naturlig å undersøke spesifikt et utvalg menigheter utenfor Den norske kirke.

Blant de ni forsamlingene er det kun en som av teologiske grunner ikke åpner for kvinner i hyrde- og lærerstillinger, tilsvarende prester eller pastorer. Det er Misjonssalen i Oslo. Den er tilsluttet Misjonssambandet, hvor man står fast på tanken om såkalt tjenestedeling. Men denne står altså ikke i veien for at mange kvinner kan og får forkynne.

Og, interessant nok, hadde Misjonssalen i undersøkelsen en høyere andel kvinnelige forkynnere der enn i både Salt Bergen, Filadelfiakirken i Oslo og Oslo Misjonskirke Betlehem.

Når man gjør slike undersøkelser av enkeltmenigheter, kan det være en rekke forhold som spiller inn. Hvilket kjønn den eller de ansatte pastorene har, vil naturlig nok ha stor betydning. Men det kan også permisjoner og sykefravær ha. Når de prosentvise forskjellene i denne oversikten ikke er større enn de er, skal vi derfor ikke legge for mye i tallene.

Det er likevel verdt å merke seg at hvilket omdømme en menighet eller forsamling måtte ha når det gjelder grad av modernitet, ikke uten videre er ensbetydende med hvor mange kvinner man har på talerstolen fra uke til uke.

Ikke minst i sammenhenger som i stor grad baserer seg på frivillighet, kan det være utfordrende å rekruttere slik at både kjønn og alder kommer i en god balanse. Derfor er det særlig viktig at man er bevisst når man velger ut ledere, og når man inviterer folk til å forkynne.

Faren for at menn helst ser andre menn er ikke noe som bare hører til i fortiden. Derfor trengs det kontinuerlig årvåkenhet på dette området. Samtidig vil det ikke uten videre bli oppfattet som noen tillitserklæring å invitere kvinner til forkynneroppdrag fordi de er kvinner.

Det store potensialet ligger i å oppdage de nådegavene Herren har tildelt ulike mennesker. Det vil også i fremtiden finnes ulike syn både på kvinners og menns tjeneste og på preste- og pastortjenesten i seg selv.

Og vi gjør alle klokt i å respektere teologisk begrunnet overbevisning. Likevel bør det være et felles mål at kultur eller fordommer ikke skal stå i veien for at verken kvinner eller menn kan få tjene i Guds rike i kraft av den utrustningen Gud selv har gitt dem.