La boikottboblen deres briste

Disse maskinene for å lage brus på hjemmebane er å finne i butikker som Elkjøp, Lefdal med flere over hele landet, og har blitt populære de siste årene. Du tapper vann fra kranen på kjøkkenet, og så tilføres kullsyregass fra en patron. Så er det en rekke ulike smaker i små bokser man kan tilsette etter ønske. Dette kan jo være fine greier for de som ønsker «ubegrenset» tilgang til kullsyreholdige drikker.

Men det er et problem for noen mennesker i vårt land: Sodastream-maskinene blir produsert i Israel. Som om ikke det er ille nok, så ligger hovedfabrikken i en by som heter Ma’ale Adumim, sju kilometer fra Jerusalem, på den såkalte Vestbredden.

Fabrikken har cirka 1200 ansatte, av dem er 500 palestina-arabere, fra Jerusalem, Jeriko og ellers i området. Jøder og arabere jobber sammen side om side for samme lønn, og disse araberne er glade for å kunne tjene penger og forsørge sine familier.

Men her i Norge er det en del mennesker som ikke er glade for dette. De har satt i gang en boikottkampanje mot denne fabrikken, som de har gitt det kreative navnet «La boblene briste».

I bresjen for kampanjen står Fagforbundet og Norsk Folkehjelp, og en rekke andre organisasjoner støtter den.

Her er begrunnelsen for boikotten: Sodastream lager brusmaskiner i en israelsk bosetting i okkuperte Palestina. Kampanjen krever at selskapet flytter all produksjon ut av bosettingene. Det er altså myten om at «Israel okkuperer Palestina» som brukes til å rettferdiggjøre kampanjen deres.

Men se på noen ugjendrivelige historiske fakta:

Fram til år 135 e.Kr. het området der fabrikken nå ligger Judea, folket het jøder og landet het Israel. I dette året knuste den romerske hær en jødisk oppstand mot romernes okkupasjon av landet, og keiser Hadrian forandret navnet på landet til Palestina, i forbitrelse over jødenes motstandskamp.

Men mistet jødene retten til landet sitt fordi de ble kastet ut av landet av en fiendtlig hærmakt?

14. mai 1948 ble staten Israel gjenopprettet med bakgrunn av Folkeforbundets enstemmige vedtak i 1922 og FNs vedtak 29. november 1947. Mellom år 135 og 1948 var området en fjern og øde provins under vekslende stormakter, den siste var det ottomanske rike (dagens Tyrkia) som ble kastet ut av engelskmennene under første verdenskrig i 1917.

Merk dette: Mellom år 135 og 1948 har det aldri vært noen egen stat i området med navnet Palestina eller noe annet navn, og Jerusalem har aldri vært hovedstad for noen slik stat.

Fra siste del av 1800-tallet immigrerte jøder til landet og startet jordbruk og industri. Dette skapte behov for arbeidskraft og arabere fra ulike land i regionen flyttet inn for å få arbeid. Dette er bakgrunnen for det såkalte palestinske folk i landet i dag. Hovedårsaken til at det ikke har lykkes å få til en forhandlingsløsning mellom israelerne og palestina-araberne, er at sistnevnte overhodet ikke vil godta noen jødisk stat i området. Det betyr at Israel i realiteten ikke har noen forhandlingspartner å forholde seg til.

Om Fagforbundet & co begriper dette, vet jeg ikke, men uansett kjører de sin myte om israelsk okkupasjon, som de mener skal være til hjelp for palestinernes sak.

Men hvis denne fabrikken i Ma’ale Adumim må legge ned eller flyttes, mister 500 palestinske arbeidere jobben, og det er ikke flust med godt betalte jobber i palestinske områder. 


Så hva bør være vårt svar på boikottkampanjen? La boikottboblen deres briste. Støtt Israel, be for dem, ta medlemskap i Med Israel for Fred, de har den beste nettsiden om Midtøsten i vårt land (miff.no), reis til Israel og se landet der vår kristne vestlige kultur har sine viktigste røtter.

Og – som jeg hørte forlagssjefen på Hermon Forlag si på TV her om dagen:

Velsign Israel, så blir du også velsignet!

-------------

Her svarer kommunikasjonssjefen i Norsk Folkehjelp og et medlem av arbeidsutvalget i Fagforbundet: Okkupasjonen er en 
hard hverdag, ikke en myte