La Den norske kirke seile sin egen sjø?

Tidligere i august vedtok kirkemøtet at Den norske kirke ikke lenger skal kunne forskjellsbehandle jobbsøkere på grunn av likekjønnet ekteskap. Jeg stemte mot endringen. Dagen skrev flere saker om vedtaket, og delte dem på Facebook. I kommentarfeltene under var det mange harde ord. Flere ga uttrykk for at de for lengst hadde gitt opp kirken.

Til alle som kjenner sorg og frustrasjon over utviklingen i Den norske kirke – her kommer en påstand: Jesus har bare én kirke i verden. Dypest sett er vi i samme båt, alle vi som er kristne. Vi er greiner på det samme vintreet og lemmer på samme kropp – Jesus. Uansett medlemskap hører vi sammen, enten vi vil det eller ikke. Om ett lem lider, lider hele kroppen, skriver Paulus. Hvis vi tar de bibelske kirke-bildene på alvor, er det ingen vei utenom: Vi må vise omsorg for hverandre. Vi må be for hverandre. Vi må gjøre det vi kan for å fremme sunnhet for hele kirkekroppen.

Det finnes en kraft i praktisert kristendom

Vi som er barn av reformasjonen på 1500-tallet er blitt så vant til å snakke om «kirker» i flertall at vi glemmer hvor skandaløst det er at vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har splittet oss opp. Jesus ba oss være ett, for at verden skal tro. Enhet har aldri vært lett. Kirkens historie har mange mørke flekker av maktkamp, vranglære og samtaler som gikk i stå. Men Jesu bønn står der fortsatt som et kall om å ikke gi opp de andre – og som en påminnelse om at vi selv noen ganger trenger å bli tålt, elsket og veiledet av de andre.

«Should I stay or should I go?» sang The Clash på 80-tallet. Jeg kjenner mange som har gått flere runder med seg selv og med Gud om dette spørsmålet: Bli i Den norske kirke, eller melde seg ut? Konklusjonene har blitt forskjellige. Ofte har mange hensyn spilt med i beslutningen. Ofte følger det omkostninger med valget uansett. Noen ombestemmer seg etter en tid. For den enkelte kan den eksistensielle tyngden av valget være stor.

Én ting er jeg overbevist om: I kraft av sin historie og sin størrelse har Den norske kirkes retningsvalg og liv og lære stor påvirkning på fremtidige generasjoners forhold til den treenige Gud. I mange lokalsamfunn i Norge kjenner folk kirken i én utgave: Folkekirken. Hvis den svikter sitt kall, har det en sekulariserende effekt på landet vårt. Hvis den oppfyller sitt kall, når den mange med det livsforvandlende evangeliet om Jesus. Kirken er viktig. Derfor er det en dårlig idé å la den seile sin egen sjø.

Samboer og prest?

I disse dager er det kirkevalg. Hvem som velger å være medlem av Den norske kirke og stemme inn medlemmer i menighetsråd og bispedømmeråd/kirkemøte, påvirker hvem som blir valgt. Så enkelt er det.

Og i en tid med økende mangel på prester og andre kirkelige medarbeidere: Flere av de mest livskraftige kristne miljøene i Norge med mange solide, kloke ungdommer som er forankret i troen, som elsker Bibelen og menneskene, og som ønsker å tjene Gud, befinner seg et sted på grensen mellom innenfor og utenfor Den norske kirke. Jeg drømmer om at disse ser sin besøkelsestid og konkret utfordrer noen av sine til å vurdere tjeneste i Den norske kirke. Én skikkelig fin prest kan spre uendelig mye velsignelse på sitt sted. Én dyktig og leken kateket kan bety en avgjørende forskjell i livet til barn og ungdom. Én diakon, kirkemusiker eller kirketjener kan bli en unik brikke i en menighet.

Til høsten skal det lanseres en praktbok om Høvåg kirke. Jeg har sittet i sommer og skrevet et kapittel om kirkeliv i bygda de siste 200 årene. For meg er det lett å bli nostalgisk når jeg leser de gamle kildene. Alt var mye bedre under krigen, før sekulariseringen og marginaliseringen og de smertefulle debattene om seksualitet og kjønn, da «alle» gikk i kirken og på søndagsskolen, bølger av vekkelser ga åndelig kraft og presten rakrygget og bibeltro ledet flokken. Eller? Hver tid har sine gleder og sine plager. Vår tid er nå. Måtte vi få nåde til å finne den gode veien – sammen, og med Guds hjelp.