La Den norske kirke seile sin egen sjø?

Tidligere i august vedtok kirkemøtet at Den norske kirke ikke lenger skal kunne forskjellsbehandle jobbsøkere på grunn av likekjønnet ekteskap. Jeg stemte mot endringen. Dagen skrev flere saker om vedtaket, og delte dem på Facebook. I kommentarfeltene under var det mange harde ord. Flere ga uttrykk for at de for lengst hadde gitt opp kirken.

Til alle som kjenner sorg og frustrasjon over utviklingen i Den norske kirke – her kommer en påstand: Jesus har bare én kirke i verden. Dypest sett er vi i samme båt, alle vi som er kristne. Vi er greiner på det samme vintreet og lemmer på samme kropp – Jesus. Uansett medlemskap hører vi sammen, enten vi vil det eller ikke. Om ett lem lider, lider hele kroppen, skriver Paulus. Hvis vi tar de bibelske kirke-bildene på alvor, er det ingen vei utenom: Vi må vise omsorg for hverandre. Vi må be for hverandre. Vi må gjøre det vi kan for å fremme sunnhet for hele kirkekroppen.

Vi som er barn av reformasjonen på 1500-tallet er blitt så vant til å snakke om «kirker» i flertall at vi glemmer hvor skandaløst det er at vi som bekjenner troen på Jesus Kristus har splittet oss opp. Jesus ba oss være ett, for at verden skal tro. Enhet har aldri vært lett. Kirkens historie har mange mørke flekker av maktkamp, vranglære og samtaler som gikk i stå. Men Jesu bønn står der fortsatt som et kall om å ikke gi opp de andre – og som en påminnelse om at vi selv noen ganger trenger å bli tålt, elsket og veiledet av de andre.