La ham få en stav da, mann!

Hvor var du da Brå brakk staven? Spørsmålet er blitt en naturlig del av vår kollektive hukommelse, og forbausende mange vet svaret. Men i løpet av de 42 årene som er gått siden et legendarisk ski-VM i Oslo, har det vært lite fokus på staver i norsk offentlighet – ikke før nå.

Da Oddvar Brå brakk staven under innspurten av stafetten i 1982, utbrøt TV-kommentator Jon Herwig Carlsen: «La ham få en annen stav da, mann!».

Det er vanskelig å høre det samme tilropet i en gryende kirkedebatt, som for tiden utspiller seg i noen bortgjemte kroker av norsk offentlighet. Til gjengjeld er meningene sterke.

Hyrde med utsikt

Denne gang handler det ikke om skistaver, men om en knapt to meter lang tynn gjenstand som det er helt vanlig at kirkeledere med tilsynsansvar er utstyrt med. Bispestaven er en symboltung påminnelse om hva en biskop faktisk er, dypest sett: En hyrde for menigheten, en klok og modig leder som vokter sin flokk mot rovdyrene.

Bispestaven er et av biskopenes embetstegn i den katolske, den anglikanske og den svenske kirke. Slik sett er den også en påminnelse om at kirkens horisont er større enn utsikten fra Kirkens hus i Oslo.

Symbol på en oppgave

Den bæres som et symbol på retten til å slå ned på det som er ondt og framelske det gode. Skal man trekke den pedagogiske tolkningen et hakk lenger, kan staven ha tre funksjoner: Den nederste er skarp så man kan gi et puff til de dovne, midten er bein og viser hva som er rett, mens toppen er krum så man kan trekke folk nærmere Gud.

Så hvorfor trekke på smilebåndet eller bli eitrende forarget når biskopene vurderer å anskaffe seg et symbol på hva som er deres viktigste oppgave her i livet? Hovedargumentet mot bispestaver i Tromsø, Kristiansand og ni andre bispeseter koker gjerne ned til noen særnorske «vi lever tross alt i 2024»-argumenter.

«Unødig latter»

I Vårt Land er saken behørig visitert med ordet «fallossymbol» strategisk plassert i en klikkvennlig overskrift. Men spørsmålet om bispestaver i Den norske kirke har vært gjenstand for seriøs behandling i den prestisjetunge Nemnd for gudstjenesteliv, som lister opp en rekke innvendinger mot en bispestaver:

Fremstår rart og kan utløse fnis.

Virker pompøst og minner om et septer.

Kulturell krasj som skaper avstand.

Er fremmed og kan vekke unødig latter.

Selvfølgelig har nemnda funnet gode grunner for å ta saken videre, og denne uken sitter elleve bispedømmehyrder og en preses og diskuterer om staver er noe som i norsk kontekst kan brukes andre steder enn i skiløypa.

Samtidig fortsetter raljeringen i sosiale medier: «Nå må vi slutte med alt ytre fjas og gamle symboler fra en tid hvor kirken ble assosiert med herskere som vi i dag gjerne ønsker å distansere oss fra.»

Når alt skal være likt og lavt

Sånn må det nødvendigvis bli når man i fullt alvor lanserer et slikt forslag i det som i kristelig forstand må være et av verdens mest lavkirkelige land og som på samfunnsnivå er et av verdens mest egalitære.

I en kultur der ingen skal stikke seg fram og alt skal være likt og alt skal være lavt, er det nærmest for en frekkhet å regne at noen utvalgte plutselig skal utstyres med det et medlem i nemnda omtaler som et septer. En slik innretning er i beste fall forbeholdt de kongelige. Du må ´kke komme her og komme her.

Når religion for nordmenn flest er noe privat, og kristendom for de fleste kristne handler om å ha Jesus langt inne i hjertet et sted, er debattklimaet gitt.

En rolle under press

Derfor blir det spennende å se hva biskoper og andre kirkelige myndigheter lander på. Tør de utfordre raljerende kritikere og holde fast på det som i de fleste historiske og sammenlignbare kirker er en selvfølgelighet, nemlig at biskopen bærer en bispestav og at det er like selvfølgelig som at en langrennsløper bruker skistaver?

Kan bispestaven i beste fall utløse en kjærkommen samtale om hva en biskop faktisk skal stelle med i en tid der bisperollen er under press fra mange kanter? Mulighetene er mange og temaet høyst aktuelt.

Den symbolske betydningen av bispestaven reiser spørsmål som mange aktive kirkegjengere tumler med og ikke minst de som er kritiske til hvordan bispene skjøtter sin oppgave i dagens folkekirke.