La korset lyse i det livssynsåpne samfunnet

Adventstiden og julen er neppe noen god tid for dem som mener at man bør pynte med måte. Dersom valget står mellom mer eller mindre glitter og lys – da lander svært mange på mer på akkurat denne tiden av året. Det gjelder i private hjem, men det samme fenomenet gjør seg gjeldende i butikker, gater og torg også.

De fleste lever godt med det, selv om man kanskje ikke alltid er like begeistret for at naboen har dekket hele huset i blinkende julelys, eller blåst opp en amerikansk julenisse med både reinsdyr og slede og plassert den på taket til allmenn beskuelse.

Det er tross alt en begrenset periode det er snakk om, og det er dessuten den mørkeste delen av året, hvor vi saktens kan trenge både belysning og kanskje har godt av litt hemningsløs pyntemaksimalisme.

Derfor var det nok særlig overraskende for et kristent ektepar å få et brev i postkassen, signert «gode naboer», hvor de ba dem fjerne et opplyst kors fra sin egen private husvegg: «Vi synes faktisk at det ødelegger den fine gaten vår og vi er ikke spesielt glade for å se på det», lød det i det anonyme brevet.

Det er ingen særlig hyggelig tilbakemelding å få, for å si det forsiktig. Hadde man fått et anonymt brev som kritiserte julebelysningen eller nissene man hadde plassert rundt om i hagen, kunne det vært utrivelig nok.

Men å få høre at det symbolet som kanskje mer enn noe annet knyttes til den kristne julehøytidens hovedperson, Jesus, skjemmer ut nabolaget, er ganske så rystende.

Ubehageligheter mellom naboer er ikke uvanlig i dette landet, så hvorfor velger jeg å kommentere dette? Det er det flere grunner til.

Blant annet fordi disse naboenes reaksjoner mot korset synes å inngå i et mønster av aversjon mot religiøse symboler generelt, og muligens mot korset spesielt. I brevet som Drammen-ekteparet mottok stod det: «Berger kirke ligger like i nærheten, og der er det nok kors og de hører hjemme der, ikke på en privatbolig i et tett boligområde».

Vel, i fjor fikk Skauen kirke i Skien klage på det lysende korset de hadde montert på kirketårnet sitt. Det passet seg visst ikke å ha et kors der heller.

Hvorvidt korset er plassert på en privat bolig, attpåtil i enden av en blindgate, eller på et kirketårn, utløser det altså ubehag og negative assosiasjoner hos enkelte. Slik er det med de aller fleste symboler og tanken er fri, man kan mene hva man vil. Det er helt greit. Det som derimot forundrer med disse korsklagene er at folk ikke holder disse private symboltolkningene for seg selv, men velger å ta grep for å få korsene fjernet.

Hvor kommer denne retthaverske selvtilliten fra? Det er ikke lett å si, men én mulig forklaring er at de som klager på korsene mener å ha både tidsånden og retten på sin side. Kanskje stammer noe av denne forvirringen fra det faktum at to begreper med vidt ulik betydning sirkulerer i offentligheten på en og samme tid: livssynsnøytralt og livssynsåpent.

Naboene som klager synes å foretrekke et livssynsnøytralt samfunn hvor religion og livssyn parkeres i den private sfære og hvor man slipper å måtte se synlige tegn på verken tro eller praksis. De står fritt til å ønske seg det, men de kan ikke påberope seg å ha det offentlige Norge på sin side.

Det er nemlig det livssynsåpne samfunnet, ikke det livssynsnøytrale-, som er målet som er knesatt i den nye trossamfunnsloven. I det livssynsåpne samfunn er målet at alle borgere skal få praktisere sin religion eller sitt livssyn fra vugge til grav, det er ikke et mål at man skal slippe å se på kors eller andre religiøse symboler. I NOU 2013:1, ble det listet opp et sett med prinsipper som ble lagt til grunn for arbeidet med loven, inkludert følgende formulering:

«Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»

Det gjenstår åpenbart en hel del opplysningsarbeid for å få luket bort den feilaktige forestillingen om at et livssynsnøytralt-, snarere enn et livssynsåpent, samfunn er målet for landet vårt. Vi i STL skal ta vår del av ansvaret for å rydde opp i denne misforståelsen. Avslutningsvis bør vi imidlertid også snakke litt om folkeskikk og takt og tone.

Noen symboler er av større betydning for mennesker enn andre. Eksempelvis er det nok få som har investert mye følelser i en oppblåsbar snømann de har plassert på eiendommen. Man kan trolig kritisere den uten at det vekker vonde følelser. Om du derimot ber naboen fjerne familiebildet de har klistret opp på postkassen sin, vil det kunne gjøre vondt.

Det samme gjelder kors, og andre religiøse symboler. Det du assosierer med noe negativt assosierer kristne med kjærlighet, offer og håp. Og å be om å fjerne et kristent symbol fra sin husvegg slik at du kan få en «fin adventstid», som altså er en kristen høytid, er ikke bare taktløst. Det tyder også på noen veldig uheldige hull i allmenndannelsen.

At våre folkevalgte har valgt å styre landet mot et livssynsåpent samfunn er et udelt gode, slik vi i STL ser det. I et slikt samfunn, hvor ingen skal behøve å gjemme bort viktige dimensjoner ved sine liv, vil alt gå mye bedre om vi tenker oss om før vi omtaler andres dyrebare symboler som skjemmende og uønskede.