La mennesket leve!

I mors liv, det var starten for oss alle.

Ja, når er egentlig starten på menneskelivet? Noen bruker betegnelsen «embryo» om fosteret i de første ukene, eller enklere sagt, en «celleklump». De mener da å si at det ikke er et fullverdig menneske.

De som kjemper for fri abort, har brukt slagordet: «Kvinnen har rett til å bestemme over sin egen kropp.» Innforstått at fosteret, eller «celleklumpen» bare skal regnes som en del av kvinnens kropp.

Nå går debatten mer på grensene. Når blir celleklumpen et menneske? Norsk lov har gitt kvinnen rett til selv å avgjøre dette fram til 12. uke i svangerskapet. Noen har ønsket å sette fristen til 16 uker, og andre enda lengre enn det. Grensen for å kunne fjerne fosteret uten å måtte si at vi nå tar livet av et menneske.

Her samstemmer Bibel og biologi. Ingen biolog vil kunne godta at fosteret i morslivet bare er en del av kvinnekroppen. At det skulle være på lik linje med nyrer, milt og blindtarm. Den biologiske oppbygningen av et guttefoster er for eksempel helt ulik morens. Allerede i den befruktede eggcellen er livet lagt, arvematerialet og genkoden for hele deg gitt og programmert.

En «omdefinering» av fosteret er utenkelig i bibelsk lys. Det er et menneske fra det øyeblikk det er unnfanget, ved befruktningen i mors liv. Da var Gud der med sin skaperkraft og sin skapervilje. Fra det øyeblikk ble hver av oss til, som menneske.

Med all sin vitenskap og teknologiske utvikling kommer menneskeslekten likevel helt til kort når det gjelder det å skape liv. Forskerne kan kjenne alle ingrediensene, men sitter likevel ikke med oppskriften på livsgnist og menneskets opphav. Her gir Bibelen oss hjelp og innsikt.

Døden – punktum eller portal?

Da jeg bare var et foster … så dine øyne meg.

Du har skapt mine nyrer …

Du formet meg i mors liv …

Jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger …

Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg …

Det er Gud selv som er subjektet, den handlende, når det gjelder begynnelsen på alt menneskeliv. Han gjentar sin skaperakt hver gang en eggcelle og en sædcelle møtes ved livets begynnelse. Vi tenker det er menneskets egen vilje og handling, men bak hvert eneste foster som finnes i mors liv, står Gud.

Gudsordet stopper ikke med dette. Det lille livet som er i mors mage, og som mor ennå ikke har fått se eller holde, det er sett av Gud. Lenge før ultralyd kom på banen, har Guds øyne vært festet på det ufødte fosteret som han selv er kilde til.

I humanismens skygge

Den mest hjelpeløse og ubetydelige skapningen i verden er omsluttet, ikke bare av en livmor, men av Guds egen kjærlighet, omsorg og plan.

Hver dag er allerede «oppskrevet og fastsatt» i Guds eget hjerte og tanke, og dette gjelder absolutt alle og enhver av oss.

Er ikke det et herlig budskap til det knuste selvbildet, og ord som blåser av banen all selvforakt og nedgradering av livet? Vi er alle skapt, elsket og umistelige av Gud helt fra unnfangelsen av.

Vi vil leve!