La oss be!

«Mitt standpunkt i denne saken er altså at jeg står sammen med bispemøtets mindretall i deres teologiske begrunnelse for ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne. Men samtidig kan jeg ikke avvise homofile som ønsker å være en del av den kristne kirke.»

Publisert Sist oppdatert

Jon Kval­bein, dittinn­legg i Dagen 8. ja­nu­ar for­tje­ner en kom­men­tar.

Du tar ut­gangs­punkt i 1. Tim 2,1-4 hvor vi ut­ford­res til «å bære fram bøn­ner og på­kal­lel­ser, for­bøn­ner og takk for alle men­nes­ker».

Så langt er vi enige. Ja, livet og årene har vel i grun­nen vist oss at vi er enige om svært mye av det av­gjø­ren­de vik­ti­ge ved den krist­ne tro. Jeg antar at det er grun­nen til at du skri­ver som du gjør i for­bin­del­se med at kan­di­da­te­ne til Tuns­berg øns­ker å be for ho­mo­fi­le:

« Spe­si­elt skuf­fen­de var det å lese at Per Arne Dahl går inn for dette».

Du skri­ver, med hen­vis­ning til 1.Tim at det ikke fin­nes unn­tak fra opp­ford­rin­gen om å be. «Også ho­mo­fi­le er in­klu­dert.» « Men hvor­dan bør en bønn for et ho­mo­filt par lyde for at den skal være i sam­svar med Guds vilje?» spør du. Og du sva­rer selv: «En bønn for et ho­mo­filt par må frem­for alt være at de ved Guds hjelp er­kjen­ner sin synd, om­ven­der seg og opp­gir sin sam­livs­form».

For meg er bønn først og fremst en øvel­se i å over­gi til Gud alt vårt, både det vi er takk­nem­li­ge for og det vi stre­ver med. Hvis jeg skul­le vente med å be til jeg eller andre har alt på stell og at alle våre bøn­ner er 100 pro­sent iden­tisk med Guds vilje, ville det blitt dår­lig stell.

For meg er ikke bønn å tvin­ge andre eller å for­sø­ke å di­ri­ge­re Gud. Bønn er hel­ler ikke men­nes­kets inn­bit­te for­søk på å pro­mo­te­re egne me­nin­ger inn i and­res si­tua­sjon. Bønn er ikke å drive lære­tukt på meg selv og andre. Bønn er sna­re­re å over­gi alt vårt til Gud og å øve oss på å åpne opp for Jesu vilje i livet.

Etter det jeg kjen­ner til prak­ti­se­rer vi ikke kirke­tukt med ute­sten­gel­se fra natt­verd­bor­det ver­ken i vår kirke, i de fri­vil­li­ge krist­ne or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne eller i de fles­te fri­kir­ke­li­ge me­nig­he­ter. Det er meg ukjent at man for ek­sem­pel av­vi­ser sam­bo­ere, gjen­gif­te og bor­ger­lig gifte like­kjøn­ne­de som øns­ker å ta imot Jesu le­ge­me og blod i ram­men av det krist­ne fel­les­skap. Skal det være an­ner­le­des med for­bønn?

Din ar­tik­kel i Dagen tol­ker jeg som om­sorg for Den nors­ke kirke og som om­sorg for meg som prest i denne kir­ken.

Som prest i mange år har jeg for­søkt å ha to tan­ker for min tje­nes­te. For det førs­te å for­hol­de meg til ak­tu­el­le saker i lys av Bi­be­len og den krist­ne etikk. I de aller fles­te av disse spørs­må­le­ne vil du og jeg være enige.

Sam­ti­dig har jeg hatt som kjøre­re­gel at jeg som prest all­tid har vært vil­lig til å be for alle, også for de jeg er ueni­ge med. Det betyr at jeg har bedt for sam­bo­ere, gjen­gif­te, ja for ho­mo­fi­le og over­gitt deres liv til Gud i tro, med håp og med kjær­lig­het.

Det betyr ikke at jeg i en­hver si­tua­sjon har vært enig med dem i deres valg. Men jeg har aldri sagt nei til å be når jeg er blitt spurt.

Den krist­ne me­nig­het på jord vil aldri bli en for­sam­ling av kvist­frie og hel­støp­te. Klin­ten og hve­ten får vokse sam­men inn­til Her­rens dag. Vi får øve oss på å tåle fel­les­ska­pet av de ufull­kom­ne, og så får Han, den enes­te rett­fer­di­ge dom­mer, en dag stil­le oss til an­svar.

Mitt stand­punkt i denne saken er altså at jeg står sam­men med bispe­mø­tets mindre­tall i deres teo­lo­gis­ke be­grun­nel­se for ek­te­ska­pet som en ord­ning mel­lom mann og kvin­ne. Men sam­ti­dig kan jeg ikke av­vise ho­mo­fi­le som øns­ker å være en del av den krist­ne kirke.

Po­en­get for meg er ikke å figh­te for en fiks fer­dig li­tur­gi for vel­sig­nel­se av like­kjøn­ne­des bor­ger­li­ge inn­gåt­te ek­te­skap, men sna­re­re å legge til rette for en bønn for sam­liv som gir en for­ut­sig­bar­het for de det gjel­der hva enten det er like­kjøn­ne­de, fra­skil­te eller for den saks skyld sam­bo­ere.

Det er kre­ven­de å leve i spen­nin­gen mel­lom tro­skap mot Gud og yd­myk­het over­for det kjem­pen­de men­nes­ke. Men det var denne veien Jesus in­vi­ter­te oss til å følge etter.

Og hvem er vi til å av­vise Pau­lus sin opp­ford­ring om å be for alle?

Per Arne Dahl

prest og bispekandidat

Powered by Labrador CMS