La oss be!
«Mitt standpunkt i denne saken er altså at jeg står sammen med bispemøtets mindretall i deres teologiske begrunnelse for ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne. Men samtidig kan jeg ikke avvise homofile som ønsker å være en del av den kristne kirke.»
Jon Kvalbein, dittinnlegg i Dagen 8. januar fortjener en kommentar.
Du tar utgangspunkt i 1. Tim 2,1-4 hvor vi utfordres til «å bære fram bønner og påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker».
Annonse
Så langt er vi enige. Ja, livet og årene har vel i grunnen vist oss at vi er enige om svært mye av det avgjørende viktige ved den kristne tro. Jeg antar at det er grunnen til at du skriver som du gjør i forbindelse med at kandidatene til Tunsberg ønsker å be for homofile:
« Spesielt skuffende var det å lese at Per Arne Dahl går inn for dette».
Du skriver, med henvisning til 1.Tim at det ikke finnes unntak fra oppfordringen om å be. «Også homofile er inkludert.» « Men hvordan bør en bønn for et homofilt par lyde for at den skal være i samsvar med Guds vilje?» spør du. Og du svarer selv: «En bønn for et homofilt par må fremfor alt være at de ved Guds hjelp erkjenner sin synd, omvender seg og oppgir sin samlivsform».
For meg er bønn først og fremst en øvelse i å overgi til Gud alt vårt, både det vi er takknemlige for og det vi strever med. Hvis jeg skulle vente med å be til jeg eller andre har alt på stell og at alle våre bønner er 100 prosent identisk med Guds vilje, ville det blitt dårlig stell.
For meg er ikke bønn å tvinge andre eller å forsøke å dirigere Gud. Bønn er heller ikke menneskets innbitte forsøk på å promotere egne meninger inn i andres situasjon. Bønn er ikke å drive læretukt på meg selv og andre. Bønn er snarere å overgi alt vårt til Gud og å øve oss på å åpne opp for Jesu vilje i livet.
Etter det jeg kjenner til praktiserer vi ikke kirketukt med utestengelse fra nattverdbordet verken i vår kirke, i de frivillige kristne organisasjonene eller i de fleste frikirkelige menigheter. Det er meg ukjent at man for eksempel avviser samboere, gjengifte og borgerlig gifte likekjønnede som ønsker å ta imot Jesu legeme og blod i rammen av det kristne fellesskap. Skal det være annerledes med forbønn?
Din artikkel i Dagen tolker jeg som omsorg for Den norske kirke og som omsorg for meg som prest i denne kirken.
Som prest i mange år har jeg forsøkt å ha to tanker for min tjeneste. For det første å forholde meg til aktuelle saker i lys av Bibelen og den kristne etikk. I de aller fleste av disse spørsmålene vil du og jeg være enige.
Annonse
Samtidig har jeg hatt som kjøreregel at jeg som prest alltid har vært villig til å be for alle, også for de jeg er uenige med. Det betyr at jeg har bedt for samboere, gjengifte, ja for homofile og overgitt deres liv til Gud i tro, med håp og med kjærlighet.
Det betyr ikke at jeg i enhver situasjon har vært enig med dem i deres valg. Men jeg har aldri sagt nei til å be når jeg er blitt spurt.
Den kristne menighet på jord vil aldri bli en forsamling av kvistfrie og helstøpte. Klinten og hveten får vokse sammen inntil Herrens dag. Vi får øve oss på å tåle fellesskapet av de ufullkomne, og så får Han, den eneste rettferdige dommer, en dag stille oss til ansvar.
Mitt standpunkt i denne saken er altså at jeg står sammen med bispemøtets mindretall i deres teologiske begrunnelse for ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne. Men samtidig kan jeg ikke avvise homofile som ønsker å være en del av den kristne kirke.
Poenget for meg er ikke å fighte for en fiks ferdig liturgi for velsignelse av likekjønnedes borgerlige inngåtte ekteskap, men snarere å legge til rette for en bønn for samliv som gir en forutsigbarhet for de det gjelder hva enten det er likekjønnede, fraskilte eller for den saks skyld samboere.
Det er krevende å leve i spenningen mellom troskap mot Gud og ydmykhet overfor det kjempende menneske. Men det var denne veien Jesus inviterte oss til å følge etter.
Og hvem er vi til å avvise Paulus sin oppfordring om å be for alle?
