– La oss ha både jøder og palestinere i våre bønner

Fra slutten av juni til slutten av juli i år hadde jeg avslutningssemesteret av min bachelorgrad i teologi i Israel. Semesteret var gjennomført i regi av NLA Høgskolen i Bergen. En del av studiet handlet om Midtøstenkonflikten med fokus på forholdet mellom jøder og palestinere. Dette var en tur som satte mektige inntrykk.

Hvordan skal man forholde­ seg til denne konflikten, og ­hvilket «parti» bør man ta? Som du ­kanskje vil se under, er dette ­vanskelig å gi et tydelig svar på.

Når vi var i Jerusalem, hadde vi et feltstudium i Gamlebyen om forholdet mellom jøder, kristne og muslimer. En ung sekulær jøde fortalte oss om hvordan han for noen år siden så hvordan noen palestinere drepte vennen hans like foran øyenen på ham. Jeg og min kamerat fra Ansgar Teologiske Høgskole fortalte ham evangeliet og om tilgivelse.

Vi spurte ham om han kunne tilgi palestinerne for det onde de hadde gjort. Han svarte klart nei.

Senere traff vi flere kristne palestinere, særlig i Betlehem, som fortalte om hvor vanskelige forholdene var for de unge der på grunn av den jødiske okkupasjonen av palestinske områder. Med en arbeidsløshet opp mot 30 prosent blant unge, opplevde de at de ble presset ut av områder dem selv og deres familier hadde bodd på i generasjoner, og til å flytte ut av landet. Selv kunne jeg føle på den undertrykkelsen og desperasjonen de kristne palestinerne gjennomgikk.

Vi besøkte den palestinske flyktningleiren Deisha. Her fikk vi se hvordan uskyldige palestinske barn hadde blitt drept av israelske soldater, men også hvordan palestinske terrorister ble hyllet som helter. På slutten av dette besøket så vi hvordan den avdøde diktatoren Saddam Hussein hadde fått sin egen minnestein til minne om hans støtte til de palestinske grupperingene. Det var et temmelig absurd syn.

To uker etter at vi hadde dratt fra Jerusalem, ble to israelske soldater knivstukket og drept i Gamlebyen, ikke langt unna der vi bodde på hotell. Jeg skjønte da at selv om konflikten på mange måter har stilnet de siste årene, var den fortsatt i høyeste grad levende. Det er så absolutt en konflikt med spenninger, der mye er komplisert og ikke alt så sort/hvitt som man av og til kan få inntrykket av.

For meg som en evangelist og troende på den jødiske Messias, Jesus, så er mitt første anliggende i denne saken hvordan konflikten og forholdene er i forhold til korset, troen på Jesus og mine kristne brødre og søstre, enten de er messianske eller palestinske.

Jeg tror det kan sies med klartekst at Israel på ingen måter er en kristen stat. De verken er det eller ønsker å være det. Lovverket i Israel forbyr kristen misjon, og mange messianske jøder blir nektet å flytte inn i landet på grunn av at de er kristne eller messianske jøder. Og de messianske jødene som har kommet inn i landet gjennomgår ofte svært vanskelige forhold på grunn av at de er etterfølgere av Jesus.

Når det kommer til de palestinske kristne, gjennomgår de kanskje enda vanskeligere forhold. Som en palestinsk kristen guide i Nazareth Village fortalte meg: «Vi er en minoritet blant en minoritet.» Med det pekte hun på at som kristne er de en minoritet blant alle de muslimske palestinerne, og palestinerne er igjen en minoritet i Israel.

Måten den israelske stat behandler palestinerne, deriblant de kristne, er ikke særlig gudsinspirert. De kristne i området lider på grunn av måten jødene driver sin politikk, blant gjelder det bosetningspolitikken deres. Blant annet i byen Betlehem var det på 1990-tallet majoritet av kristne i byen, mens i dag utgjør de kun 15 prosent av befolkningen. Grunnen er at svært mange har emigrert på grunn av de vanskelig økonomiske forholdene og utsiktene.

Hva betyr dette? Per definisjon er Israel som stat, og mange jøder, faktisk motstandere av korset, Jesus og dermed Gud. Israel er ikke en kristen stat, på samme måte som Norge ikke lengre er en kristen nasjon. Jeg tror det er viktig at vi som kristne i denne konflikten ser nyansene i dette området og ikke blindt støtter den nasjonalistiske staten Israel, men heller legger vinn på de kristne kreftene i landet, faktisk de eneste som kan gi noe virkelig håp i dette området.

Ofte sitter jeg igjen med et inntrykk av at folk ser litt for mye sort-hvitt på konflikten. Enten er du for palestinerne og mot jødene, eller så er du for jødene og mot palestinerne. Jeg tror verken palestinerne gjør alt rett eller at jødene gjør det. Jeg tror verken palestinerne er djevelen selv eller at jødene er det.

Per definisjon mener jeg at det allikevel er rett å kunne si at på nåværende tidspunkt er majoriteten av både jøder og palestinere i fiendskap med Gud, men blant begge grupper finnes det noen som Gud har kalt ut til å bringe fred, forsoning og håp til regionen.

Istedenfor at vi som kristne blindt opphøyer den ene eller andre gruppen, enten vi snakker om Israel ­eller Palestina, bør vi legge vekt på sannhet, rettferdighet og forsoning i denne regionen og kjempe for at navnet Jesus og verket Han gjorde på korset, blir forkynt til alle; jøder som palestinere. Vi som kristne er kalt til edruelighet, også i denne konflikten. Og la oss ha både jøder og palestinere i våre bønner, la oss be om fred og forsoning.