La oss lese Bibelen sammen, men la oss også gjøre Bibelen sammen

Det har vært inspirerende å lese om høyskolelektor og stipendiat Roald Zeifferts funn om sammenhengen mellom bibellesning og etikk, og ikke minst Dagens kommentar til dette på lederplass 17. mars. Her trekkes Hans Johan Sagrusten viktige bok, RIK bibelbruk, frem, en bok der Sagrusten slår et slag for bibellesning som fellesskapspraksis, inspirert av det han hadde sett blant kristne i Kina og andre land.

Å lese Bibelen høyt sammen har vært standarden i kirka, helt til Bibelen ble billigere og mer tilgjengelig da boktrykking ble mer utbredt. Stadig fler gjenoppdager nå denne fellesskapspraksisen. Å lese Bibelen høyt og i fellesskap har fått stadig mer betydning for meg personlig, og har blitt en praksis vi gjennomfører månedlig i Etter Kristus, som er et nettverk for kristen trospraksis innunder stiftelsen Areopagos. Metoden har vi kalt operatio divina, inspirert av Lectio divina og Edin Løvås sin jesusmeditasjon.

I ungdomstiden og som ung voksen fikk jeg nesten aldri til å lese jevnlig i Bibelen, noe som var en kilde til dårlig samvittighet og lav tros-selvtillit. Manglende selvdisiplin er den åpenbare grunnen til mitt skrantende personlige andaktsliv. Men kanskje var grunnen også at andaktslivet var altfor personlig?

Linda Therese Utstøl skriver i Veiarbeid – å følge Jesus, ett eksperiment av gangen at i hverdagen blir Luthers «troen alene» ofte til «å tro alene». Å tro alene blir som å holde liv i et bål som består av én vedkubbe. Om tro hadde vært bare personlig, hadde livet mitt for lengst vært ribbet for tro. For meg gjelder dette også for bibellesingen. Jeg trenger noen å bedrive bibellesing sammen med.

Ulf Ekman ut mot bibel-kasting

I boken Gjøre. Høre – plastisk bibelbruk skriver jeg at de fleste av oss ikke er særlig gode på selvdisiplin. Men jeg har oppdaget noe som ligner, og som jeg og mange med meg er langt sterkere på: samdisiplin.

Jeg har sett utallige eksempler på dette siden oppstarten av Etter Kristus i 2009: Når vi kommer sammen for å lese om og gjøre ting inspirert av Jesus, når vi vet at vi skal møtes igjen for å dele erfaringene med de andre, da skjer det ting som aldri ville ha skjedd om vi bare hadde holdt på hver for oss.

Fjellvettregel nummer sju bør være kristenvettregel nummer én: Gå aldri alene! Vedkubber brenner på grunn av oksygenet mellom dem. Sånn er det også med tro.

Men mer fellesskap var ikke hele løsningen for meg. Den andre grunnen til manglende bibeliver var at jeg aldri helt klarte å koble det jeg leste til resten av livet mitt. Det er så lett å bare bli værende i teoriene, om hvordan en tekst kan tolkes og forklares. Vi trenger noe mer! Ordene må bli kjøtt, for å parafrasere Johannes-evangeliets innledning.

Bibelordene må hentes ned fra de høye sfærer og legges i jord. Ord i jord. Vår jord. Vår hverdag. Derfor bruker vi på våre operatio divina-samlinger mye tid på å sammen finne fram til de gode praksisresponsene. Hvordan kan bibeltekstene se ut i dag? Hva kan jesustekstene inspirere oss ti å gjøre den neste måneden?

Vi leste en gang bibelteksten om Jesus som helbreder en mann på sabbaten ved Betestadammen (Joh 5,1–14). I gruppesamtalen hang vi oss opp at Jesus blir beskyldt for å bryte et sabbatsbud, da han hjalp mannen. Kunne dette være en nøkkel for å koble teksten til livene våre? Fantes det bud og regler i det norske samfunnet, skrevne eller uskrevne, som hindret oss i å gjøre det gode?

Umiddelbart kom jeg på en uskreven lov, janteloven, som hindret meg i å gjøre det gode: I kø ved dagligvarekassa hadde jeg flere ganger stoppet min egen innskytelse til å betale for noen som hadde manglet dekning på kortet. Jeg ville ikke stikke meg ut og lage et opptrinn. Derfor bestemte jeg meg for at neste gang noen mangler penger, skulle jeg betale for personen.

To uker senere skjedde det: Da jeg var ute for å kjøpe lunsj, overhørte jeg en dame ved kassa som begynte å spørre ekspeditøren om hvilke varer hun kunne legge tilbake for å få sluttsummen under hundrelappen. Jeg kastet meg ut i det før jeg rakk å tenke meg vekk fra impulsen. «Jeg kan betale!» Dama tok litt betuttet imot tilbudet, og jeg dro kortet. Først da så jeg at hun var preget av dop og gateliv. Hun rakk meg hundrelappen sin, som jeg takket nei til.

På vei ut av butikken var det nok jeg som var den mest rusa av oss to. Jeg hadde gjort noe jeg lenge ikke hadde turt. Jeg hadde oppdaget en betestadam like utenfor jobben min, og jeg hadde brutt noen ugudelige uskrevne regler som lenge hadde hindret meg i å gjøre det gode.

Den andre viktige grunne til at jeg nå «får til» å lese Bibelen jevnlig handler altså om praksisresponsen, og erfaringene jeg får gjennom denne eksperimenteringen. De blir som plugger jeg tjorer bibelfortellingene fast til.

Mark Twains Tom Sawyer sa at den som hadde dratt en okse etter halen én gang, hadde lært seksti eller sytti ganger så mye som den som aldri hadde gjort det, og at den som begynte å bære katten sin hjem etter halen, lærte noe han alltid kom til å ha bruk for og som han aldri kom til å glemme eller tvile på. Det finnes en type bibelkunnskap som bare kan læres via bære-katten-etter-halen-metoden.

Har solgt bibler i Tel Aviv i 40 år

Høysangen utbasunerer: «Min kjæreste er min, og jeg er hans, han som gjeter mellom liljene.» (Høys 2,16.) Høysangen kan tolkes som kjærligheten mellom Jesus og kirka, og den personlige relasjonen til Jesus. «Han som gjeter mellom liljene.» Min erfaring er at Jesus også gjeter mellom linjene?

Det er slik det føles når jeg leser, mediterer og praktiserer over bibeltekster. Mellom linjene, i det som gjerne bare antydes, i de bibelske scenene jeg fantaserer videre på. Og ikke minst når jeg trekker nye linjer fra det som er på og mellom linjene i Bibelen til her og nå i mitt liv og mitt nabolag. Da trenger jeg gjetingen mer enn noen gang.

Noen ganger føler jeg at Gud er der og gjeter, som oftest må jeg bare stole på det, på tross av hva jeg føler og ikke føler. Men i retrospekt ser jeg det langt oftere: Min venn er min og jeg er hans. Og han gjeter mellom linjene.

Oppmuntrer til å leve ut troen gjennom konkrete handlinger