La oss sammen dele en frimodig og smittende tro

Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, også kjent som Laget, har nylig gjort en kartlegging som viser at 90 prosent av kristne studenter skjuler troen sin.

Tallene er på mange måter sjokkerende. Og samtidig er de ikke det. Om vi hadde byttet ut studenter med en eller annen yrkesgruppe, også mediebransjen, ville trolig tallene vært høye her også.

Hvis ikke vi gjør noe drastisk, vil denne trenden være sikreste vei til at mennesker med en levende kristentro blir en mikroskopisk minoritet i Norge. Når avkristning og sekularisering diskuteres, trenger vi først og fremst å se på situasjonen blant oss kristne.

Det er vi kristne som er satt til å lyse, og ikke beskylde mørket for at det ikke er lys i landet. Så ønsker jeg ikke å legge stein til byrden for dem som kjemper med dette. De fleste av oss vil kjenne oss igjen i at det er vanskelig. Kan vi derfor heller sammen se på mulige veivalg fremover for å snu trenden?

Her er fem innspill fra meg: 1. La oss gjenoppdage evangeliet! Det er fascinerende å lese Apostlenes gjerninger og se hvor raske apostlene var til å fortelle andre om Jesus.

Om det skjedde et pinseunder, om en lam mann ble helbredet, om de ble pisket og satt i fengsel – de benyttet alltid anledningen til å fortelle andre evangeliet om Jesus. For dem var ikke troen noe som kunne skjules. Hva hadde de, som vi ikke har i Norge i dag?

Kanskje noe av svaret ligger i hva Peter og Johannes sa til Det høye råd da de ble nektet å fortelle om Jesus: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Jeg tror vi som kristenhet trenger å gjenoppdage hvem Jesus er, hva han har gjort for oss – og hvor kompromissløs han var. For Jesus handlet det om en kjærlighet som var så stor, og en menneskehet som var så hjelpeløst fortapt i sin synd, at han gav sitt liv for oss.

Den kjærligheten trenger vi å drikke av. Gjennomsyres av. Bygge vår identitet på. Og når det skjer, tror jeg vi blir fylt av en Jesusbegeistring og frelsesnød som merkes i omgivelsene våre. «For det hjertet er fullt av, det sier munnen», som Jesus selv påpeker.

2. Vi må undervise, og praktisere, at troen ikke er en privatsak. Vi har altfor lenge godtatt en sekulær idé om at troen er en privatsak. Det er feil. Den er en personlig sak, i betydning av at mennesker er kalt til å ta sitt eget standpunkt og ha en direkte relasjon til Gud, som hans barn. Men den er ikke en privatsak som skal holdes skjult. Derfor trenger vi å snakke sant om hva det vil si å være troende og student. Eller troende og yrkesaktiv.

3. Vi må erkjenne at vi er en minoritet – og læres opp til hva det betyr. Å være kristen koster. Kanskje mer i fremtiden enn vi har vært vant til. Vi har gått fra å være på mange måter en privilegert majoritet til å bli en minoritet.

Jeg tror vi står ved et veikryss, der spørsmålet ikke handler om vi klarer å bevare en kristen kulturarv, men om vi som kristne er kraftfulle nok til å prege fremtiden. Da må vi erkjenne, og undervise, at det vil koste.

Kristentroen har ofte vokst mest når det har kostet mest. Det kan se ut som om velstand er farligere enn motstand. Derfor må vi realitetsorientere oss og ruste oss til å møte virkeligheten slik den er, ikke slik den var for 20 år siden.

4. Bli trygg i troen – ha gode svar på vanskelige spørsmål. Hvis vi skal være rustet til å møte et samfunn som ikke bare ser med positive øyne på kristentroen, må vi hjelpe hverandre til å gi gode og ærlige svar på spørsmål mennesker kjemper med. Vi trenger en apologetisk oppvåkning, ikke minst i et kunnskapssamfunn der man forventer at ens overbevisninger skal holde mål, intellektuelt sett.

Det betyr ikke at kristentroen er forbeholdt de smarte. Vi er kalt til å bli som barn, som i tillit tar imot hans nåde, frelse og kjærlighet. Men det er noe helt annet enn intellektuell latskap, en holdning der trosspørsmål blir så vanskelige at vi tyr til «ikke tenk, bare tro»-holdningen. Om mennesker ikke får svar på de vanskelige spørsmålene om tro og liv, forlater de kirken.

I lys av dette er det svært gledelig at Veritaskonferansen vokser, og at den i år har fått med seg den svært anerkjente apologeten John Lennox på programmet. I tillegg skrev Dagen nylig om at «Bibelkveld» i regi av Ungdom i oppdrag samler fulle hus i Oslo. Det er svært gledelige signaler!

Hvis vi som kristne blir utrustet til å være rotfestet i Bibelen og få gode svar på vanskelige spørsmål, vil vi i fremtiden kunne se flere som våger å være åpen med sin tro. For man trenger ikke frykte spørsmålene det vil utløse.

5. Være flere, heie frem forbilder. I en undersøkelse som ble gjort av Solomon Asch på 1950-tallet, skulle seks personer svare på hvilke to linjer som var like lange. Fem av personene ble på forhånd bedt om å oppgi feil svar. Den sjette personen i forsøket trodde at alle seks var med i undersøkelsen, men var altså alene som uvitende forsøksperson.

Når så vedkommende skulle svare etter å ha hørt de andre svart, var det hele 36,8 prosent som svarte samme som de andre. Selv om det var innlysende at svaret var feil. Undersøkelsen er kjent som «Asch konformitetseksperiment».

I en oppfølgende undersøkelse ble en av de andre personene bedt om å svare riktig. Da endret tallene seg drastisk. Nå var det kun fem prosent som svarte det samme som majoriteten, for nå hadde respondentene en annen å «stå sammen med».

Dette viser hvor viktig det er å stå sammen – og å ha forbilder som går foran. Det er en av grunnene til at vi i Tro & Medier deler ut Medierosen, som i år gikk til Lisa Børud, et tydelig, frimodig og positivt forbilde for kristen tro i mediene.

Og det er også en av grunnene til at vi er med og arrangerer mediekonferansen MELT. Fordi vi tror på kraften i å stå sammen.

Alt er ikke sagt med disse fem punktene. Det finnes ingen enkel vei til å snu en trend der troen holdes skjult. Men jeg har samtidig troen på de små, viktige grepene. For Guds rike er som et frø, som kanskje ser lite ut, men som har i seg en iboende kraft til å bære livgivende frukt, også i vårt land i dag.