La oss slippe 
Srebrenica og Rwanda på nytt

To av verdenssamfunnets største skampletter de siste tiårene er folkemordene og massakrene i Srebrenica og Rwanda. Nå står verden på ny overfor en tilsvarende trussel i nordlige Irak. La oss slippe å få en gjentakelse.

Publisert Sist oppdatert

Verden har sett mange massakre på sivilbefolkning, og mange folkemord basert på religion og etnisitet. Det er også mange massakre som verdenssamfunnet dessverre aldri ser heller, og dermed ikke klarer å gjøre noe for å forhindre.

Det som gjorde Srebrenica-massakren 11. juni 1995, der 8.000 bosniske muslimer ble drept, så brutal var at FN og verdenssamfunnet var til stede. De skulle ha beskyttet de sivile, men istedet lukket de øynene og forlot byen.

Det samme var tilfelle i Rwanda i 1994 da nær en million tutsier og moderate hutuer ble brutalt slaktet ned. FN var til stede i starten av folkemordet, men deres innsats for å forhindre det var først og fremst preget av feighet og unnlatelse.

Nå står verden overfor nok et tilfelle av etnisk rensning i et område hvor det er et sterkt internasjonalt nærvær.

De ekstreme islamistene i den Islamske staten har lenge herjet i Syria og kjempet mot Assad.

Vi betviler ikke at de har begått grove overgrep også der, men situasjonen er mer uoversiktlig. En ekstrem islamistgruppe som kjemper mot en brutal diktator uten et internasjonalt militært nærvær, gjør at det er vanskeligere å se hvem som er overgriper og hvem som er frigjører.

Nyhetene vi har fått de siste ukene fra nordlige Irak er av en helt annen karakter. Da kristne og andre minoriteter ble jaget fra Mosul etter fredagsbønnen for tre uker siden, var det starten på en religiøs utrenskning med en intensitet og brutalitet som verden ikke har sett på lenge.

Denne helgen kom det meldinger om barn som halshugges og kristne som regelrett slaktes.

Nå har verdenssamfunnet så vidt begynt å våkne. Amerikanske jagerfly har gitt 20.000 flyktninger en trygg vei ned fra fjellet de var fordrevet til. Stadig flere statsledere har formelt fordømt islamistenes fremmarsj.

Les også: Norsk biskop støtter Irak-bombing

Men det må sterkere lut til. Her må verdenssamfunnet, politiske ledere og religiøse ledere bruke all makt de har for å forhindre nok et folkemord. Da er det ikke nok med pressemeldinger som fordømmer situasjonen.

Når det er sagt, det er påfallende hvor stille det er fra norske kirkeledere i denne saken. Det virker som det er flere biskoper som kritiserer Israels kamp mot Hamas-regimet, enn islamistenes brutalitet mot kristne brødre og søstre i Irak.

Med sitt internasjonale nettverk burde kristne i Norge være i stand til å bidra til å lindre og hjelpe de som nå lider. Og ikke minst har norske biskoper et talerør til offentligheten som de nå burde bruke.

Det må mer enn diplomatiske ord og uttrykk for å forhindre etnisk rensning i nordlige Irak nå. Politikere og kirkeledere må på hver sin måte kreve handling. Tiden er knapp. Nå er det på tide at våre politiske og åndelige ledere kommer ut av sommerdvalen og reagerer. Det er fortsatt tid til å stoppe den etniske rensningen, men da kan ikke verden gjøre som så mange ganger før – at de venter for lenge.

Les også: Kirken taus om den lidende kirke i Irak

I 1.600 år har det vært feiret gudstjenester i Mosul. Islamistene har satt en effektiv stopper for det. Menneskerettigheter blir glatt oversett av islamistene, som hverken respekterer ytringsfrihet, menneskeverd eller trosfrihet. Vi kan ikke se på at kristne og andre minoriteter i Irak fratas dette mens lokale soldater løper med halen mellom beina.

Norge har gang på gang vist at vi kan bokse over vår vektklasse i internasjonalt diplomati. Nå bør Børge Brende og Utenriksdepartementet brette opp ermene og vise at Norge er til å stole på i internasjonalt fredsarbeid.

Powered by Labrador CMS