Lærdommen fra Hebron-massakren 1929

I den jødiske historie spiller byen Hebron en viktig rolle. Her ligger patriarkene gravlagt, og kong David ble kronet til konge i Hebron. 23 og 24. august var det i år 90 år siden Hebron-massakren fant sted.

Jødene hadde bodd sammenhengende i Hebron i flere hundre år, da tre menn og en kvinne en augustdag i 1929 kom til Hebron. De fire jødene var bevæpnet og tilhørte Haganah – en paramilitær organisasjon opprettet for å trygge jødene i Palestina. Budskapet de kom med var ikke av den positive sorten: Stormuftien i Jerusalem, Haj Amin el-Husseini, oppfordret arabere til vold og fiendskap mot jødene.

De fire fra Haganah mente at jødene i Hebron trengte våpen for å beskytte seg. Men de jødiske lederne i byen utrykte at i Hebron levde jøder og arabere som en stor familie, og at våpen bare ville være en provokasjon.

Fredag 23. august begynner massakren i Hebron. Etter muslimenes fredagsbønn blir det kastet stein på flere jøder i Hebron, men kjente arabere i byen forsikrer om at det ikke vil skje jødene noe vondt. Rabbinerne i Hebron holder et møte. Det besluttes å samle jøder i store hjem i senter av byen.

I en av byens Yeshivaer (jødisk bibelskole) sitter Shmuel Rosenholtz. En gruppe arabere tar seg inn og dreper Rosenholtz.

Om morgenen lørdag den 24. august bryter helvete løs i Hebron. Arabere; naboer, handelspartnere, klienter er bevæpnet med sverd, økser og kniver. De dreper, lemlester, torturerer og voldtar jøder i byen. I boken, Jødene i Hebron (Hebron Jews, red. anm.), beskriver professor i historie, Jerold S. Auerbach, drapene på jødene. Her er noen korte beskrivelser.

«Ben-Zion Gershon, farmasøyten på Beit Hadassah som hadde tjent både jøder og arabere, fikk sine øyne gravd ut før han ble knivstukket til døde. Hendene til kona hans ble kuttet av før hun og datteren ble drept.» «På to år gamle Menachem Segal, et av tre barn under tre år som ble myrdet, ble hodet revet av.»

«I hovedrommet på den «Anglo-palestinske» banken, hvor tjuetre kropper ble funnet, var gulvet dekket av blod «som tykk gele». Arabere «slo ned tretten år gamle jenter, mødre og bestemødre i blodet og voldtok dem unisont.» «Rabbineren Meir Kastel og Tzvi Drabkin, ble sammen med deres studenter torturert, kastrert og myrdet. Rabbi Yakov Orlanski HaCohen tok de ut hjernen på.»

Britene som hadde mandatmakten var til stede med sine soldater i Hebron, de gjorde ingenting for å stoppe grusomhetene. Ikke før en britisk soldat trodde at han ble angrepet og skjøt i luften. Da stoppet barbariet mot jødene.

I 1929 bodde det 700 jøder og over 20 000 arabere der. 67 jøder ble drept fra kvelden 23. august til ettermiddagen 24. august 2019 og over 70 ble skadet. Dette ble slutten på det jødiske nærværet i Hebron, de kom ikke tilbake før etter seksdagerskrigen i 1967.

Hebron-massakren er i seg selv en brutal historie, men den har noen elementer seg som jeg tror også illustrerer en brutal sannhet om konflikten:

1) Tesen vi stadig hører om at årsaken til konflikten er «okkupasjon» og bosetninger er en fabrikkert myte i propagandakrigen mot Israel. Ikke bare før seksdagerskrigen, men også før Israel ble opprettet i 1948 var det terror og angrep mot jøder. Kjernen i denne konflikten er hatet og fiendskapet mot en jødisk eksistens og nasjon.

2) Israel kan ikke stole på andre lands løfter. Historien er full av dette frem til i dag. Ni år etter Hebron-massakren kom 32 nasjoner sammen i den franske byen Evian i julidagene i 1938 på amerikansk initiativ. Konferansen skulle drøfte hvordan verdens land skulle forholde seg til jøder på flukt fra Det tredje riket.

32 nasjoner kom sammen, 63 NGO-er og et internasjonalt pressekorps på 200 journalister var til stede. Bortsett fra Den Dominikanske Republikk var det ikke et eneste land som ville ta imot de jødiske flyktningene. Nazistenes forfølgelse av jødene ble ikke engang fordømt.

Da Israel fikk sitt eget land i 1948 ble spillereglene endret, men ikke hatet og fiendskapet mot jødene. Det fikk bare et nytt bein å gå på. Gang på gang i krigene mot Israel forholdt det internasjonale samfunnet seg taust inntil Israel maktet å drive fienden tilbake, først da ble det krav om våpenhvile.

I 2006 pågikk det kamphandlinger mellom Hezbollah og Israel. Forut for dette bestod Hezbollahs arsenal av omkring 13 000 raketter. Israel gikk med på en våpenhvile basert på resolusjon 1701. Resolusjonen krevde at Israel skulle trekke seg ut av Libanon og at Hezbollah skulle avvæpnes. Israel etterkom resolusjonen og trakk seg ut. Hezbollah derimot, besitter i dag over 100 000 raketter i Libanon. Nok en illustrasjon på at Israel ikke kan sette sin lit til løfter gitt av det internasjonale samfunnet.

Professor i Jus vad Harvard Law School, Alan Dershowitz har så treffende slått det fast: «Dersom Israels fiender legger ned våpnene, da blir det fred. Dersom Israel legger ned våpnene, da blir de utslettet.»