Land velger selv sine hovedsteder – også Israel

Israels hovedstad Jerusalem er ikke anerkjent av Norge, sier regjeringen. Men sannheten er at et lands valg av hovedstad ikke er gjenstand for anerkjennelse fra andre land.

På regjeringen.no finnes en oversikt over statsnavn og hovedsteder. Her blir det opplyst at Jerusalem er hovedstad i Israel «i henhold til Knessets vedtak 30. juli 1980». Men det blir også understreket at Jerusalem «ikke er anerkjent [som Israels hovedstad] av Norge, jfr. FNs sikkerhetsråds resolusjon 478». I løpet av de siste årene har norske organisasjoner, prester og kunstnere m.m. mobilisert i hopetall imot en anerkjennelse av Jerusalem.

Mediene skal ikke intervjue partiske forskere som nøytrale eksperter

En ny MIFF-undersøkelse vise at dette er en behandling som ikke blir gitt til noen andre land i verden. De siste hundre årene har det blitt flere nye hovedsteder (årstall og land i parentes), blant annet: Canberra (1923, Australia), Brasilia (1960, Brasil), Abusja (1991, Nigeria), Putrajaya (1999, Malaysia) og Naypyidaw (2005, Myanmar). Vi spurte Utenriksdepartementet to spørsmål om dette:

1. Har Norge anerkjent disse hovedstedene?

2. Hvordan ble anerkjennelsen eventuelt gitt? Skjedde det ved lovvedtak, kongelig resolusjon eller utveksling av noter?

Avdelingsdirektør i UDs kommunikasjonsenhet, Tuva Bogsnes, svarte: «Et lands valg av hovedstad er i seg selv ikke gjenstand for anerkjennelse fra andre land. Dermed foreligger det heller ikke noe dokument hos norske myndigheter som formelt anerkjenner «nye» hovedsteder i enkeltland.

Der har du altså sannheten. Israel og andre land kan velge akkurat den byen som hovedstad som landet selv vil, uten at det er gjenstand for anerkjennelse eller ikke fra andre land.

«Hovedstad er vanligvis den byen som er sete for et lands regjering og sentraladministrasjon,» skriver Store Norske Leksikon. Det var ikke Knesset-vedtaket i 1980 som gjorde Jerusalem til hovedstad i Israel, men det faktum at Israels parlament og viktige regjeringskontorer ble lagt til byen så snart som mulig etter Israels gjenopprettelse i 1948. En erklæring om Jerusalem som Israels hovedstad ble vedtatt i Knesset allerede 23. januar 1950. Her ligger Knesset, Israels høyesterett, kontoret til Israels statsminister og de fleste departementer.

Det er ikke bare norsk UD som har den prinsipielle forståelsen at valg av hovedstad ikke er gjenstand for anerkjennelse fra andre land. «Hver suverene nasjonal, kan etter folkeretten og sedvane, velge sin egen hovedstad,» slo USAs kongress fast i 1995. De påpekte at Jerusalem har vært Israels hovedstad siden 1950 og vedtok å flytte USAs ambassade til byen.

Norsk og europeisk unnlatelse av å godta Israels de facto hovedstad har ikke bidratt til å få palestinerne til forhandlingsbordet eller godta en løsning. Det er en dårlig basis for reelle forhandlinger å benekte faktum. Det er også en praksis som ikke blir benyttet mot noe annet land. Faktisk er hele problemstillingen om anerkjennelse eller ei uten rot i internasjonal rett og demonstrerer manglende kunnskaper samt vilje til å behandle Israel på lik linje med andre land.

I Oslo II-avtalen har palestinerne godtatt at Israel kontrollerer hele Jerusalem. Inntil palestinsk side er villig til å inngå en sluttstatus-avtale, har Israel kontroll og det er ingenting som hindrer andre land i å legge sin ambassade i byen. Palestinernes vei til eventuelle rettigheter og suverenitet i Jerusalem går gjennom forhandlinger, ikke gjennom demonstrative FN-resolusjoner og fordømmelser, blitt til ved hestehandler.

Den norske regjeringen bør bruke den samme standard for Israel som for andre land og flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem.

Kjære Conrad Myrland i MIFF. Bli med KFUK-KFUM til Palestina