«Landet vårt trenger å puste»

I Brasil dør over 1000 personer av korona hver dag. Det bør bekymre oss alle. Presidenten i Brasil, Jair Bolsonaro, har blitt verdenskjent for å ha kalt Covid-19 en «liten influensa».

Nylig ble hans håndtering av koronapandemien utpekt som den dårligste i verden. Det reflekteres også i antall døde, der over 240.000 menneskeliv har gått tap, nest flest av alle – og trenden er økende.

Bolsonaro er kjent for å ha støtte fra mange kristne miljøer på den politiske høyresiden. Han kan derimot også sies å misbruke kristen tro, eksempelvis når han utnytter og forsterker konflikter mellom grupper i samfunnet til egen vinning.

Det viktigste for ham virker å fremstå som sterk og å holde på makten – ikke å føre en politikk til beste for befolkningen.

Nå har 380 kristne ledere fra ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner i landet, deriblant Misjonsalliansens landdirektør, valgt å ta den risikoen det er å underskrive en anmodning om at landets president stilles for riksrett.

Deres klare budskap er: «Det er nok nå, landet vårt trenger å puste» – en referanse til at landets sykehus nylig gikk tom for oksygen.

Som årsak til brevet oppgir de «et totalt fravær av initiativer fra regjeringens side for å redusere og begrense virkningen av Covid-19-pandemien».

Hvert enkelt av de mange dødsfallene er en tragedie i seg selv, men det er gode grunner til at resten av verden bør være bekymret og engasjere seg i situasjonen.

En av dem er at det måtte eksportsmitte til Japan til før Brasil ble oppmerksomme på at de hadde en ny mutasjon av viruset. En mutasjon som hadde fått spre seg ubemerket i Amazonas-regionen siden november i fjor.

Resultatet er at helsevesenet i byen fryktes å bli overveldet, for tredje gang under koronapandemien og at det fryktes spredning til hele landet.

Det bør bekymre oss alle at myndighetene i landet virker å ha så liten oversikt over oppblomstring av nye mutasjoner av viruset. Med nær ti prosent av påviste tilfeller i verden vil det utvikle seg mange mutasjoner. Dersom disse får spre seg, nærmest uten hindringer i et land med så mange innbyggere er faren stor for spredning til resten av verden.

En annen grunn til bekymring er at dette foregår nettopp i Amazonas­. Der sårbare urfolk i regnskogen nå mister sine eldre – ledere som bærer kulturhistorien til hele lokalsamfunn på sine skuldre.

Når vi vet hvor viktig urfolk er i å ta vare på regnskogen i kampen mot klimaendringene, gir dette en ekstra bekymring for oss alle.

Utviklingen i Brasil er nok et eksempel som understreker viktigheten av det blant annet påtroppende WTO-sjef Ngozi Okonjo-Iweala har sagt: «Ingen er trygge før alle er trygge».

Alle mennesker må vaksineres og alle land i verden må ha fungerende helsesystemer som plukker opp nye trusler dersom vi skal ha et fungerende forsvar mot pandemier.

Det gjør at såkalt «vaksinasjonsnasjonalisme» ikke bare er umoralsk, men uklokt også om man kun er opptatt av egne interesser.

Utfordringen til å dele vaksiner med andre land går til våre politiske ledere, men her er det ikke bare dem som kan utgjøre en forskjell.

Alle kan bidra – ved å kjempe mot vår egen frykt for det usannsynlige, til fordel for våre medmenneskers smerte i møte med det uunngåelige. Vi kan minne våre politikere på viktigheten av internasjonal solidaritet, og vi kan forvalte pengene våre bevisst.

For Misjonsalliansens del, som vanligvis driver med langsiktig bistand, har vi valgt å flytte mye innsats og midler i de hardest rammede landene til utdeling av mat og andre varer.

Om vi på sikt skal kunne bygge arbeidsplasser og tryggere lokalsamfunn, må vi først sørge for at de vi jobber sammen med overlever koronakrisa.

I Brasil har eksempelvis tusenvis av nye familier blitt avhengig av den maten de daglig kan få utdelt i det som lokalt ­kalles «sultkøer».

Til dem kan vi vise at vi bryr oss – ved å gi av det vi har og si imot den politikken som har bidratt til den brasilianske tragedien – en politikk der egne interesser blir viktigere enn å hjelpe de mest sårbare iblant oss.