Langfredag og det lykkelige liv

«Jeg har opplevd mye vondt», sa den unge afrikaneren Daniel*. Så la han til: «Men jeg trøster meg med at jeg ennå ikke har lidd like mye som apostlene, eller som Jesus selv.»

Ordene hans slapp ikke taket. Faren hans hadde forsøkt å få ham drept, og det var med nød og neppe Daniel hadde kommet seg unna. Trøsten var at apostlene, og Jesus selv, hadde lidd mer enn ham. Er det mulig å forstå en slik livsholdning?

For meg blir påskens budskap stadig viktigere. Vissheten om det fullbrakte, Gud som ved Kristi død har forsonet oss med seg selv, ligger som en grunnmur, et faktum som daglig preger meg. Ved Kristi blod har jeg fri adgang til min himmelske Far, og jeg vet at jeg verken kan legge noe til eller trekke noe fra. Alt er av nåde.

Derfor er det grunn til å stoppe opp når Paulus ser ut til å antyde noe annet. Det som ennå mangler i Kristi lidelser utfyller han, Paulus, på sin egen kropp. Kan det virkelige være noe som mangler i Kristi lidelser? Er det ikke slik at Kristus med sitt eget blod gikk inn i helligdommen «én gang for alle og kjøpte oss fri for evig», som det står i Hebreerbrevet? Er det ikke vranglære å hevde noe annet?

Å lide for Kirken

Det ville vært vranglære dersom Paulus faktisk hadde ment at Kristi offer ikke er tilstrekkelig, at han selv måtte hjelpe til ved å sone. En slik teologi, som mange går rundt med uten å være klar over det, sier implisitt at min synd er så stor og spesiell at jeg må plage meg selv for å fortjene tilgivelse. En slik teologi er usunn på alle plan. Men det er ikke det Paulus mener.

Paulus kjente Mesterens befaling: Å forkynne evangeliet om riket for hele verden, til vitnesbyrd for alle folkeslag. At det oppdraget ville koste, legger ikke Jesus skjul på. Hans etterfølgere ville bli utlevert, slått i hjel og hatet av alle for hans navns skyld, fortalte han, og dette måtte skje før enden kunne komme.

Frelsesverket er, på sett og vis, ikke fullbrakt før Kristus kommer tilbake for å dømme verden og opprette sitt evige rike. Og Kirken, hans kropp på jord, har fått privilegiet av å lide for at evangeliet skal bli kjent og tatt imot av så mange som mulig. Dette er den lidelsen som ennå mangler på Jesu kropp. Paulus sier det egentlig selv; han lider for Kirken.

Dette er et mysterium som snur opp ned på flere av våre moderne, vestlige forestillinger om hva det vil si å være en kristen. Forestillinger som, når alt kommer til alt, kanskje ikke er så kristne likevel.

«Det eneste jeg vil, er å ha det fett»

Hva trakter vi etter som kristne? Er det egentlig å ha det fett, som det het i 90-tallsslageren, bare at vi pakker det inn i et mer åndelig språk? Presenterer vi Jesus som veien til et problemfritt liv, eller innser vi at troen på Jesus kan gi oss problemer vi ikke ante eksisterte? Hvor finnes en forkynnelse som forteller at livet kan være tøft, at livet med Kristus kan gjøre det tøffere, og at det er først i evigheten at hver tåre skal tørkes bort?

Hvor i vår individualiserte kultur finner vi tanken om å ta på seg andres byrder, å lide for Kristi kropp, Kirken? Er fokuset at jeg skal komme til himmelen, eller er det å være en del av et folk som lever annerledes, så annerledes at det gir oss problemer i forhold til verden rundt oss?

Hauges eksempel

Langfredag er det 200 år siden Hans Nielsen Hauge døde, kun 52 år gammel. Etter vår standard kan man knappest si at han levde et lykkelig liv. Årene i fengsel, motstanden fra myndighetene, tapet av tre barn og en hustru som døde i barsel gjorde at han på mange måter døde som en gammel og merket mann. Likevel førte hans liv og virke til økonomisk vekst, fornyede kristne samfunn og en ny livskurs for mange.

Som da Hauge kom til Ål i 1801. Mange av bygdas kvinner og menn ble frelst i løpet av de dagene møtene varte. En av dem var min tipptippoldefar Nils, som da bare var 14 år gammel. Husmannsgutten Nils var en av de mange som senere flyttet for å grunnlegge vennesamfunn som skulle spre evangeliet på nye steder. Nils’ to barn reiste ut i misjon. Det betyr at både jeg og mange afrikanere er en frukt av Hauges valg om å lide for Kristus.

De som tar på seg lidelse

Tilbake til afrikaneren Daniel. Da jeg traff ham, var han elev ved en undergrunnsbibelskole for muslimer som ønsket å følge Jesus. Elevene på skolen fikk ett års grundig disippeltrening før de etter planen skulle sendes tilbake til sine egne for å gi dem evangeliet. Med fare for sine egne liv.

For oss er tanken på å ofre livet for evangeliet fjern. I Nigeria, som Daniel er fra, blir mer enn fire tusen kristne hvert år drept for sin tro, og mange kunne unngått døden dersom de hadde gitt etter for presset og fornektet troen. Har vi noe å lære av deres eksempel?

«Paa livsens rette vei»

I vår tid er kristen lære og livsstil under press, enten det gjelder familie og seksualitet, livets to utganger eller friheten til å gi uttrykk for troen i det offentlige rom. Å stå opp for evangeliet koster. Men hvor mye risikerer vi? Hva betyr egentlig en jobb, en akademisk tittel eller vårt eget rykte, når alt kommer til alt?

Hauges møteserie på Ål endte med at han midt foran 300 frammøtte ble arrestert og satt i arresten på lensmannsgården. For å drive gjøn med ham, hentet de inn en spillemann og «en del lystige Folk, som begyndte at dandse», som Hauge selv skriver. Lensmannskona grep Hauges hånd og ville dra ham med i dansen, noe han gikk med på bare dersom felespilleren ville spille den melodien Hauge selv valgte. Det ble Kingo-salmen «Nu bør ei synden mere», som inneholdt strofene

Jeg lever Synden ei,

Men tragter kun at trine**

Ved Jesu Død og Pine

Paa Livsens rette Vei.

Lensmannskona slapp Hauges hånd, og deretter talte Hauge slik at «Spillemanden og de Andre begyndte at ynkes over mig, fordi jeg ble saaledes behandlet, Andre græd og ønskede, de vare som jeg»

Hauges eksempel fortsetter å inspirere. Samfunnet vårt, kollegene våre, familiene og våre unge fortjener at vi står opp for det alle kjæreste vi har – troen på Kristus og ham korsfestet. Selv når det koster.

* Navnet er endret av sikkerhetsgrunner

** trede, skride

Hauge minnes 200 år etter sin bortgang