Lars Gule svarer om antisemittisme, venstresiden og Brekkes nye bok

«Hvorfor avskyr venstresiden Israel?» Spørsmålet stilles av redaktør Selbekk i en omtale av Torkel Brekkes bok, «Ingen er uskyldig – antisemittisme på venstresiden» (Dagen 01.04.).

Selbekk mener dette er en viktig bok. Men selv om temaet er viktig, er ikke boka det. Den er preget av mangel på faglig stringens og etterrettelighet. Den mangler avklarte definisjoner av fenomenene som skal undersøkes: antisemittisme, antisionisme, venstresiden og marxisme.

Selbekk hevder at «Brekke går helt til venstresidens urkilde Karl Marx for å finne opphavet til det fenomenet han undersøker. Brekkes tese er at det venstreekstreme jødehatet har sitt utgangspunkt i Karl Marx egne antisemittiske forestillinger.»

Dette er verken nytt eller riktig. Marx’ jødiske bakgrunn og bruk av antisemittiske stereotypier i noen arbeider, spesielt i «Til jødespørsmålet» (1844) har blitt mye diskutert. De færreste forskere ser dette som uttrykk for hat eller vilje til å diskriminere jøder fordi de er jøder.

Derimot bruker Marx «det jødiske» som metafor for kapitalistisk pengefetisjering. Det er mer enn uheldig fordi det kan bidra til å reprodusere jødefiendtlige stereotypier, men er likevel noe annet enn den moderne rasebaserte antisemittismen som kombinerer antijødiske fordommer med frykt en konspirerende jødisk rase.

Marx’ anliggende i den nevnte artikkelen er da også frigjøringen av jøder, den sekulære stat og menneskerettigheter. Og ja, Selbekk har rett i at man kan si at «I Marx tankeunivers går jødene nærmest over fra å være et folk og en religion til å bli en metafysisk størrelse», men nettopp som en metafor for borgerskap og pengemakt. Klart uheldig, men altså ikke antisemittisk i moderne forstand.

Reagerer på å bli stemplet som antisemitt i ny bok

Men for å føre tråden fra denne ufaglige påstanden om Marx’ antisemittisme til dagens venstreside, må Brekke konstruere en marxisme som er iboende antisemittisk, særlig i dens sovjetiske utgave. I boka er belegget for dette mer enn tynt. Og hvordan, ikke minst i hvilket omfang, en slik stalinistisk antisemittisk marxisme skal ha påvirket venstresiden både internasjonalt og i Norge, forblir uklart. I realiteten står vi igjen med udokumenterte påstander.

Derfor er det galt at kritikk av sionismen og Israel er «å tygge drøv på Europas gamle stereotypier om jødene». Dette er å overse innholdet i venstresidens – og palestinernes! – kritikk av ideologien og staten. Slik gjør Brekke – og Selbekk? – det enkelt for seg. For den testen de bruker, den såkalte 3D-testen utviklet av den israelske politikeren Natan Sharansky, er en uholdbar propagandaøvelse.

Ikke alle stater er legitime. At en stat er illegitim innebærer at den er etablert og/eller fungerer i strid med grunnleggende prinsipper som menneskerettigheter og folkerett. Slike illegitime stater er det rimelig å ønske at forsvinner, selvsagt ikke som samfunn, men ved at staten reorganiseres slik at den opphører å krenke menneskeverd og legger til grunn respekt fundamentale menneskerettigheter.

For Israels del innebærer det avkolonialisering, oppløsning av alle diskriminerende strukturer og lover til fordel for én stat med like rettigheter for alle innbyggere, i territoriet fra Jordan-elva til Middelhavet. Altså avvikling av Israel som eksklusivt jødisk til fordel for en demokratisk og sekulær stat som løsning på dagens konflikt, som også de palestinske flyktningene kan vende tilbake til.

En slik posisjon er ikke uttrykk for antisemittisme. En slik grunnleggende kritikk av Israel og den ideologien denne staten bygger på – påstanden om en jødisk rett til en stat på palestinernes bekostning – er antisionisme.

En slik kritikk av sionismen og Israel har ingen ting med doble standarder å gjøre. Kritikken baserer seg på den uunngåelige konsekvensen av sionistisk og israelsk praksis, nemlig undertrykkelse og fordrivelse av palestinerne, okkupasjon og systematisk diskriminering, alt i strid med menneskerettigheter og folkerett.

Antisemittisme – opphav og utvikling

Altså er kritikken berettiget og på linje med kritikken av apartheid i Sør-Afrika og Rhodesia.

Kritikken av Israel retter seg derfor ikke mot denne staten fordi den representerer «alle jøder» eller alle jøders interesser, slik sionister ynder på hevde. Det er ikke sant og blir ikke riktig fordi Brekke gjentar denne påstanden. Kritikken retter seg mot en stat som bryter menneskerettigheter og folkerett. Og den ideologien – sionismen – som legitimerer en slik politikk og praksis.

Å hevde at dette er antisemittisk vil gjøre de mange titusener av jøder, i og utenfor Israel som støtter en slik kritikk, til antisemitter!

Det er ikke slik at det er identitet mellom sionister og jøder, sionisme og det jødiske, selv om sionister påstår det. I store deler av sionismens historie var denne ideologien en minoritetsposisjon blant jøder. Fortsatt er det utallige jøder som er ikke- eller antisionister. Brekke drøfter ikke dette, men nevner bare en svært liten gruppe religiøse antisionister (Neturei Karta) og avfeier dem som antisemittenes nyttige idioter.

Ekstremismeforsker mener venstresiden har et jøde-problem

Han nekter å svare på om jøder som støtter BDS-bevegelsen er antisemitter (Fri Fagbevegelse 27.03.2023).

Det er forståelig fordi påstanden om antisemittisme da blir absurd. Dette forteller at uten en diskusjon av innholdet i den fundamentale kritikken av sionismen og Israel fra antisionistiske jøder og «venstresiden», blir påstandene om antisemittisme ganske meningsløse.

Det gjelder også anklagene mot meg, ikke minst fordi Brekke uriktig framstiller de forhold jeg i 1977 var involvert i. Han gjengir heller ikke mine standpunkter etter 1977 på en redelig måte. Dermed trekker han en feilaktig linje fra å ha uttrykt vilje til å bruke vold i en motstandskamp, som i seg selv ikke er antisemittisk, til å påstå at min kritikk av Israel i dag (fortsatt og) likevel er antisemittisk. Det er uredelig.

Så Brekke har ikke levert et «velfundert akademisk oppgjør med antisemittismen på ytterste venstre fløy»; tvert imot.