Lav- eller høykirkelig

Etter en reise med Fjellheim bibelskole i vårt naboland i øst, vil jeg dele noen refleksjoner om ulike kirkesyn i en luthersk kontekst. En dypere vurdering av styrker og svakheter ved ulike syn får eventuelt komme senere.

Kristne som vil ta Bibelen på alvor i ei sekularisert tid, tenker forskjellig når det gjelder praksis og struktur på kirke- og menighetsliv. Det fører til ulik gudstjeneste- eller «møte»-praksis, og videre til noe ulik tenkning om tjenester for mann og kvinne.

Noe av forskjellen på kirkeliv i Norge og Sverige går like tilbake til Reformasjonen da den svenske kirke mente å stå i en ubrutt apostolisk suksesjon med den eldre kirke, mens det i Norge ble innført ei luthersk kirke uten innsettelse av prester i «biskoppelig» orden. Den svenske kirke har derfor en sterkere høykirkelig arv enn den norske.

Videre er de ulike landene sterkt preget av de ulike vekkelsene i nyere og eldre pietisme. Disse har ofte vært mer preget av lekmannstenkning, i samarbeid med, i frihet fra, eller i konflikt med de offisielle kirkene.

I Sverige tales det om «prediko-embetet» både i kirkelig sammenheng og ulike vekkelsesbevegelser innenfor kirken. I Norge har det heller vært talt om ulike forkynnergaver i en mer lavkirkelig setting.

Hva menes så med lav- eller høykirkelig? Så langt jeg forstår, er det ulikt syn på «embetet» som definerer vår tenkning.

For de høykirkelige vil Peters innsettelse til sitt embete i Matt 16,18 være grunnleggende for kirken. Aposteltjenesten videreføres historisk i kirkens tilsyns- og læreembete. Kirken bygges ovenfra, fra biskop til prest og menighet. Først en «biskoppelig» ordinert prest/hyrde, så kan det skapes og bygges menighet. Apostlene var menn. Derfor skal hyrdene i dag være menn.

Det lavkirkelige synet tenker at menigheten bygges nedenfra, ved at mennesker samles om Guds ord og kommer til tro.

Så tenkes det ulikt om hvor mye kirkelig «orden» som trengs. Men «hyrdene» kalles av folket, sammen med mange eller få andre nådegaver til å tjene i menighet og forsamling. De menn som har nådegave til dette, innsettes ved forbønn som hyrder i forsamlingen. Mens det også er andre, både menn og kvinner, med ulike gaver som bidrar med forkynnelse og opplæring.

Hvordan kan vi tenke så ulikt i den samme tillit til Bibelen? Forståelsen av Matt 16,18 er nevnt. De mer lavkirkelige tenker at menigheten bygges på den bekjennelsen til Kristus som Peter vitner om.

Videre vil noen helst la pastoralbrevene (1 og 2 Tim og Titus' brev) beskrive «tilsynsembetet», mens andre ser en bredere tenkning om nådegaver og tjenester ved å lese f.eks. i 1 Kor 11–14 og Rom 12 og Ef 4.

Troen og livet skal styrkes

Når det gjelder synet på gudstjenesten, vil ulik praksis være mye preget av hvor sterkt en tenker at all kristen gudstjenestefeiring står i en videreføring av den jødiske synagogegudstjenesten.

Tidlige, mer ikke-jødiske menigheter som i Korint, hadde sannsynligvis en friere gudstjenesteoppbygging. Så har de ulike historiske vekkelsene skjedd både i og uavhengig av de gudstjenestelige rammer.

Men, den som er glad i faste bønner og solid liturgi kan godt ha et lavkirkelig embetssyn. Og den som har et høykirkelig embetssyn kan godt ønske en karismatisk frihet innenfor gitte rammer.