Ledelsesutvikling i regi av misjonen – hvor er tilliten til mennesket?

Misjonssambandet driver et stort barne- og ungdomsarbeid i Norge og har stor innflytelse på unges utvikling, selvforståelse og identitetsdanning. De har lansert et lederutviklingsprogram for å bygge unge kristne ledere som vil gå inn i lederoppgaver i kirke og samfunn.

Opplegget skal bidra til «karakterbygging av unge mennesker, og tar innover seg at god lederutvikling skjer over tid, i tillitsrelasjoner og i et samspill mellom erfaring, refleksjon, øving og kunnskapsøkning.»

Men programmet undergraver sitt eget formål ved å svekke ungdommenes tillit til seg selv, sin egen intuisjon og vurderingsevne. Misjonssambandet fremhever at lederskap ikke skal være prestasjonsbasert, men forankret i Guds nåde.

De trekker fram syndefallet, for lederskap øker faren for at «mennesket gir oss selv verdi gjennom det vi får til, i stedet for gjennom hvem som har skapt oss». Synd og skyld blir de mest sentrale elementer i religiøs overgivelse og erfaring. Kristne ledere må forankre sitt håp i Gud og hans løfter, og ikke i seg selv – i sin egen erfaring, sin egen visdom og sin egen kraft.

Menneskets identitet ligger i Kristus og evnen til lederskap kommer ikke fra mennesket. Alt det positive kommer fra Gud – gjennom nåden, Guds kraft og åndens gaver. De unge skal adlyde Gud, ikke bli kjent med seg selv.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å forstå hva de skal utvikle av lederegenskaper. Det er intet feil ved å fremheve at kristne ledere kan hente kraft og visdom fra Gud.

Problemet oppstår når NLM fremstiller sentrale deler av menneskets myndiggjøringsprosess som en motsetning til kristent lederskap. Menneskets autonomi, handlekraft og prestasjoner blir ansett som noe suspekt og selvsentrert, mens tjenerskap, lydighet, avhengighet og tilbedelse til Gud er de viktigste dyder en leder kan ha.

Lederrollen må tøyles og underordnes Gud, siden mennesket av natur er egoistisk og kun søker sitt eget. Det er bare gjennom Guds nåde at mennesket kan innta sin posisjon som leder i et kristent fellesskap.

– Misjonærbarndebatten har endret måten vi tenker misjon på

Det kan virke som Misjonssambandet tolker utviklingen av et autentisk subjekt som en motsetning til det å ha sin identitet i Gud. Et slikt perspektiv kan i verste fall føre til en autoritær form for gudstro, fremfor en tillitsfull gudsrelasjon.

Det står i programmålsettingen at ledertreningen skal bidra til karakterbygging, og at lederutvikling skjer i tillitsrelasjoner. Samtidig er det tydelig at mennesket ikke får ha tillit til seg selv og egne prestasjoner.

I videoene er man opptatt av å sammenligne menneskets egoistiske vesen med Guds storhet, hellighet og nåde. Det virker som om de som utviklet lederprogrammet tok en altfor stor dose av kirkefader Augustin til frokost. Mennesket skal først bygges opp, for så å brytes ned og så bygges opp igjen.

Man kan bli helt svimmel av å følge budskapets berg-og-dal-bane slik som her: «På den ene siden så er det sånn at ethvert menneske er verdifullt og høyt elsket av Gud. Men samtidig så sier bibelen at ethvert menneske også er gjennomsyret av synd (...) Vi lever i oss selv i et fullstendig opprør mot Hans vilje.

At vi med våre liv tråkker på det som han elsker og så høyt er sagt er godt, med vår egoisme, med vårt ønske om egen tilfredsstillelse. Vår tanke om at vi skal klare oss selv og ikke trenger noe hjelp (...) jeg er elsket av Gud, men samtidig hjelpeløs, syndig og fortapt.

Og derfor så flytter forankringen i vår identitet ifra det vi er og hva vi gjør i oss selv til det som Gud har gjort for oss (...) Dette er min identitet i Kristus som jeg skal få møte min hverdag med.»

Hvordan kan ungdommer bli trygge på egen utvikling av egenskaper, evner og talenter i et miljø som krever at Gud får all ære? I redsel for å bli stolt og hovmodig er det vanskelig å anse egne ressurser som en integrert del av seg selv.

En slik Gudsrelasjon er ikke bygget på tillit, men preget av frykt, underlegenhet og dårlig samvittighet. Når det gjentatte ganger hamres inn et budskap om at mennesker ikke bør ha tillit til egne prestasjoner, undres jeg over om Misjonssambandet har glemt at Bibelen sier vi ble skapt i Guds bilde, med kreative evner og med skaperkraft nedfelt i vårt vesen.

Mennesket ønsker å produsere, få til noe, lykkes med noe, mestre og føle eierskap til noe. Å få anerkjennelse for dette er vel en viktig del av menneskets modningsprosess? Er det en motsats til Guds vilje å ville prestere og mestre?

NLM skuffer inn nye millioner: – Dette er vår strategi

Dette lederutviklingsprogrammet ville ikke hjulpet meg å modnes som menneske og bli frimodig og trygg på egne lederegenskaper. I stedet hadde jeg følt meg tynget ned av ord som undergraver min selvfølelse.

For eksempel får ungdommene høre at: «I oss selv så er vi tilskitnet til tusen, så er klærne våre møkkete og sølete og vi er sølete i oss selv, men så kommer Jesus og dekker oss med sin renhet».

Men mennesket er skapt i Guds bilde. Nåden rommer en dimensjon hvor mennesket løftes fram som betydningsfull og verdig, med sin egen vilje og sine egne grenser. Dette bør ligge til grunn for kristent lederskap.

Holder biskoper ansvarlig for å tie om livet etter døden