LEDER: «Kristen» - hevet over debatt
Hvis noen vil kalle seg muslim, men ser på Muhammed som en perifer skikkelse, er det nokså klart at heller ikke dette henger sammen. Men nåde den som våger å kritisere synspunkter andre hevder å forankre i sin egen kristne tro.
De siste to ukene har Skaperkraft-boken «Gud er tilbake! Religionens rolle i fremtiden» fått mye offentlig oppmerksomhet. Det er gledelig av mange grunner. Det går an å snakke om Gud i offentligheten uten at man dermed baner veien for teokrati.
Uten at vi skal trekke for drastiske konklusjoner, ser det ut for at vi står overfor en økende erkjennelse av dette. Utfordringene stopper imidlertid ikke der.
Annonse
Norge har faktisk en lang og dyptgående kristen tradisjon som fortsatt preger oss. I den grad vi kan si noe om fremtiden, ser det fortsatt ut for at kirkens største eksterne utfordring ikke blir den harde ateismen, men snarere et vell av ulike religiøse forestillinger. Det kan dreie seg om tanker som, i likhet med kristendommen, har lange røtter.
Men det kan også dreie seg om mer personlige betraktninger, ofte uten spesielt strenge krav til indre sammenheng. Hvis åpenheten for religiøse tanker i offentligheten innebærer å sidestille kristen tro og amuletter, har vi i høy grad fortsatt en jobb å gjøre.
I det norske
samfunnet står vi overfor to fascinerende motstridende strømninger, hvor en del aktive kristne har følt seg oversett, og hvor støtteerklæringer til forfulgte trossøsken fra utenriksministeren betyr en kjærkommen anerkjennelse.
Samtidig hevder livssynshumanister at kristne fortsatt sitter med en sterk definisjonsmakt, og at det er de - altså livssynshumanistene - og deres likesinnede som er de egentlige oversette her.
Aftenpostens kloke kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås påpekte forrige helg at Skaperkraft-boken ikke tar opp i seg det de nyreligiøse strømningene som også har fått en sterkere plass i det norske samfunnet. Det er en riktig observasjon, og neppe en de som har laget boken vil bestride. Men fra Skaperkrafts uttalte kristne ståsted er det naturligvis særlig viktig å arbeide for at kristent funderte standpunkter får både plass og oppslutning.
I tillegg står troende kristne overfor en ekstrautfordring, på grunn av den historiske rollen kristendommen har hatt i Norge. For begrepet «kristen», som åpenbart opprinnelig viser til Kristus, kan man i dag definere med relativt stor grad av frihet.
Hvis noen vil kalle seg sosialister og samtidig ivre for frie markedskrefter, blir de raskt imøtegått. Hvis noen vil kalle seg liberalister og samtidig ønsker seg en sterkere og mer omfattende stat, skjønner man raskt at de to synspunktene ikke henger sammen.
Annonse
Hvis noen vil kalle seg muslim, men ser på Muhammed som en perifer skikkelse, er det nokså klart at heller ikke dette henger sammen. Men nåde den som våger å kritisere synspunkter andre hevder å forankre i sin egen kristne tro.
I en tid med økende religiøst mangfold blir det stadig mindre belastende å stå frem som kristen, og betegnelsen forplikter i nokså liten grad. Man kan fint kalle seg kristen, men ikke ha noe avklart forhold til om Jesus faktisk har stått opp fra de døde. Kristen-begrepet hører til så langt inne i den private sfæren at å kritisere det, er litt som å si negative ting om noens mor.
Kanskje har vi som kaller oss troende selv bidratt til dette? Det særnorske begrepet «personlig kristen» oppstod som en kontrast til fenomenet kulturkristne eller nominelt kristne, altså mennesker som gjerne har sitt kirkemedlemskap i orden, men som sjelden deltar på i gudstjenestefellesskapet, og som gjerne erkjenner at Gud ikke har noen sentral rolle i hverdagen deres.
Det gir mening å skjelne mellom mennesker som slutter seg til den kristne kulturarven slik den har utviklet seg i norsk offentlighet, og troende mennesker som regner Jesus som sin personlige frelser fra synd og fortapelse. På engelsk kan man i en del sammenhenger høre om et skille mellom «Christians» og «believers».
Likevel er det noe med begrepet «personlig kristen» som gjør troen mer privat enn den skulle være. Innenfor den moderne individualismens rammer kan en «personlig kristen» også utvikle sin personlige Jesus. Denne Jesus-skikkelsen er langt på vei hevet over debatt.
Dette er naturligvis uhistorisk, og det er urimelig overfor begrepets opphavsmann. I det folkekirkelige Norge trenger vi arenaer hvor det går an å debattere åpent hvilke verdivurderinger som faktisk er i pakt med kristen tro - og troen må vokse forbi det private rommet slik at den kan møte andres tro i åpent lende.
