Lederansvar og oppgjør i Misjonssambandet

Av flere årsaker engasjerte jeg meg på forsommeren i mediedebatten om misjonærbarnsaken og varslingsaker i Misjonssambandet (NLM) som har pågått over tid. Blant annet skrev jeg et innlegg i Dagen 23. mai.

7. juni kom tidligere hovedstyreformann i NLM, Lars Gaute Jøssang, med tilsvar. Det var med undring jeg leste innlegget hans, og gjennom sommeren har jeg reflektert mye over det han skriver der.

Når interne forhold blir medieoppslag

Jeg er enig med Jøssang i at varslingssakene (ikke personalsaker, slik han kaller dem) ikke burde endt opp i media. De burde vært løst internt i organisasjonen.

Men Jøssang velger å se helt bort fra årsaken til at det ble slik. Til tross for gjentatte forsøk, har varslerne ikke nådd fram ved å gå tjenestevei.

Sakene har altså ikke blitt håndtert forsvarlig i henhold til de lover og regler som gjelder, noe organisasjonens demokratisk oppnevnte Kontrollkomité påpekte i to rapporter (2020 og 2022). Ettersom uretten ikke har blitt tatt tak i internt, har uroen vokst, og sakene har til slutt endt opp i media.

Vi er alle enige i at dette er en trist situasjon. Men det er altså en situasjon Misjonssambandet ikke hadde behøvd å komme i.

Tilleggelse av motiv

Toppledelsen i enhver organisasjon må bære ansvaret når noe går galt. Når jeg påpeker at dette også er tilfellet i NLM, hevder Jøssang at mitt motiv er å henge ut enkeltpersoner og utpeke skurker og helter.

I stedet for å forholde seg til det jeg faktisk målbærer, opplever jeg med dette at han stiller spørsmål ved min integritet som meningsbærer i ordskiftet.

Strategien følger et mønster vi har sett fra Misjonssambandets ledelse over tid. I stedet for å lytte til innspill og debattere saken, søker man heller å svekke kritikeres og varsleres troverdighet.

Lederes ansvar

Mitt anliggende er ganske enkelt at toppledere har et ansvar de ikke kan løpe fra. De har ansvar for at de selv og øvrige ledere i organisasjonen forvalter rolle og ansvar i tråd med gjeldende regler.

De har ansvar for at organisasjonsfellesskapet besitter den kompetanse som trengs, at ledere har en adekvat rolleforståelse og at de er habile når saker behandles. Ledere har ansvar både for det de gjør, og det de unnlater å gjøre. Dagens ledere må også ta ansvar for sine forgjengeres handlinger og forsømmelser.

Når NLM har hatt den samme toppledelsen mesteparten av denne turbulente tiden, kan jeg ikke se annet enn at å påpeke dette er sakssvarende. At det kan oppleves ubehagelig er forståelig, men ikke et argument for å avfeie kritikken.

Kontrollkomitéens skarpe kritikk av hovedstyrets mangeårige sviktende varslingsbehandling som ble lagt frem ved siste generalforsamling, rammet i realiteten ikke minst Jøssangs tid som leder for hovedstyret.

Jeg mener derfor at det var helt relevant å påpeke hans rolle i at kontrollkomitéens forslag til opprydning av de kritikkverdige forholdene, ikke ble vedtatt.

Som siste innlegg i debatten fremmet han sitt forholdsvis radikale forslag. Ettersom ordstyrer ikke ga mulighet til å diskutere forslaget, ble mange delegater trolig overrumplet og forslaget vedtatt uten debatt.

Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål om hvor demokratisk dette var, og hvorvidt vedtaket var uttrykk for generalforsamlingens holdning.

Smalt synsfelt, ensidig og tendensiøst kildevalg?

Ifølge Jøssang er synsfeltet mitt smalt, og jeg mangler kontekstforståelse. Han mener også at innlegget bærer preg av enkel logikk, skråsikkerhet, ubalansert, utleverende og dømmende fremstilling, mangel på saklighet, og at det er skrevet på en måte som «ikkje akkurat minner om kristen åtferd». Videre skal valg av kilder være oppsiktsvekkende «einsidig og tendensiøst».

Han står selvsagt fritt til å mene dette. Men når det gjelder det siste, kan det være på sin plass å nevne at jeg benyttet i underkant av 70 ulike kilder som belegg for det jeg skrev i kronikken (alle henvisningene lå i teksten). Av disse var 55 avisoppslag.

I tillegg brukte jeg kontrollkomitéens to rapporter fra 2020 og 2022, misjonærbarnundersøkelsen fra 2009 og Misjonssambandets medarbeiderundersøkelse fra 2021. Resten var tre podkastepisoder, to av «Ottosen og generalen», og en av «Misjonærbarna» av Øystein Stene, samt andre relevante dokumenter. Jeg vil mene at «einsidig og «tendensiøst» vanskelig kan være sakssvarende for kildebruken.

Et mønster

Tvert i mot. Jeg valgte å bruke såpass omfattende kildeomfang fordi jeg ville se etter mulige årsaksforhold og mønstre i uroen omkring misjonærbarnsaken og varslingssakene. Og det slående er at i et såpass stort og variert kildeomfang, er det noen ting som tydelig peker seg ut som årsak til hvorfor det har gått så galt:

– Tette relasjoner mellom ledere

– Manglende bevissthet på asymmetriske maktrelasjoner og misbruk av makt

– Manglende overholdelse av arbeidsmiljølovens og organisasjonens egne rutiner for varslingsoppfølging

– Svak forpliktelse på sannferdighet

Det er påfallende hvordan Jøssang unnlater å kommentere disse forholdene. Men uavhengig av hva som ligger bak den manglende responsen, er dette forhold som organisasjonen bør ta på største alvor på alle ledernivåer.

I tillegg til disse årsaksforholdene finnes i det samme materialet et klart mønster av fornektelse og bagatellisering fra forhenværende ledere.

Alvoret understrekes av de mange henvendelsene jeg har fått i etterkant av at innlegget ble publisert, både fra varslere som har gitt meg innsyn i sine saksdokumenter og fra (tidligere) ledere og tillitspersoner i organisasjonen, som gjenkjenner og mer enn bekrefter forholdene jeg viser til.

Betydningen av kontekst

Det er riktig at også håndtering av vanskelige saker skjer i en kontekst, og at det kan være flere årsaker enn de jeg peker på. Men selv om omstillingsprosesser, implementering av nye rutiner og arbeidsverktøy kan være krevende, kan ikke slike forhold unnskylde kritikkverdig håndtering av vanskelige saker. I dagens arbeidsliv er slike prosesser en del av normalen i lederes arbeidshverdag.

Misjonssambandets oppdrag og verdigrunnlag er også en del av sakenes kontekst. Hvordan skal man da forstå det når ledere i en misjonsorganisasjon, som har som sin fremste oppgave å mane til erkjennelse, oppgjør, forsoning og frigjøring, utelater dette perspektivet i sitt møte med sårbare mennesker som har kommet til dem med sine vonde opplevelser og historier?

Jus og paragrafer på bekostning av arbeidets åndelige og sjelesørgeriske side?

Vi har et lovverk som pålegger arbeidsgivere å jobbe systematisk med HMS-arbeid og som forplikter medarbeidere til å delta og involvere seg, med det ansvar det innebærer for begge parter.

Dette lovverket setter rammer og gir verktøy som skal sikre gode og rettferdige arbeidsforhold og -relasjoner. Antydningen om at «jusen og paragrafane» har «blitt viktigare enn dei åndelege og sjelesørgeriske sidene av arbeidet» finner jeg derfor underlig.

Jeg oppfatter den som å sette overholdelse av lovverk som skal sikre gode og rettferdige arbeidsforhold opp mot ivaretakelse av åndelig og sjelesørgerisk arbeid, som om det ikke er mulig å ivareta begge deler samtidig?

Så langt jeg kan observere, preges håndteringen av mange varslingssaker av at en i disse verken har lyktes med det formelle eller det åndelige: Som følge av manglende overholdelse av sentrale forsvarlighetsprinsipper i varslingsoppfølgingen, har varslere blitt mistenkeliggjort, mistet venner og nettverk, fått redusert helse og en vanskelig arbeidssituasjon.

Hvor ble det av det åndelige og sjelesørgeriske aspektet i møte med disse? Hvor er refleksjonen over varslernes situasjon og det de, og også deres nærmeste, har gjennomgått?

Oppsiktsvekkende er også omtalen av organisasjonens HMS-rutiner fra 2011/2012, som «eit nytt «verdsleg» HMS-regime», og opprettelsen av en medarbeiderforening som resultat av, at «... ein meir individualistisk, kravstor og kjenslebasert mentalitet har vunne innpass». Varslingssakene viser med all tydelighet berettigelsen av slike verktøy og ordninger.

«Skuggeregjering»?

Påstandene om en «skuggeregjering i media» som bedriver «uparlamentarisk medieaktivisme», og at kritikere «har funne saman, bygd nettverk og koordinert framstøytane sine gjennom sosiale media og i den kristne dagspressa», er så urimelige at de er vanskelige å ta alvorlig.

Å fremsette slike påstander uten dokumentasjon, undrer meg. Så langt jeg kjenner til, mangler påstandene rot i virkeligheten.

Beskyldningene fremstår mest av alt som et forsøk på å svekke kritikeres og varsleres legitimitet og troverdighet og vende fokuset bort fra berettiget kritikk.

Bibelbruk

En generell innrømmelse av at alt ikke har vært som det skal være i organisasjonens ledelse blir lite troverdig når den etterfølges av en bibelbruk jeg finner svært urovekkende:

– Bruk av bibelord og anvendelse av at Jesus døde for «feilande, ufullkomne og syndige menneske» på en måte som legitimerer en praksis hvor eget ansvar, erkjennelse og oppgjør av urett settes til side, og hvor dem det er begått urett i mot heller forventes å tie, vise overbærenhet og tilgi, og dermed også tilskrives ansvaret for at de ikke blir ferdige med saken

– Unnskyldning av kritikkverdig behandling av varslingssaker og varslere med at Misjonssambandet er et skrøpelig, ufullkomment leirkar

Når bibelord brukes slik, kan det kristne fellesskapet bli skadelig å være i.

Når Jøssang i denne sammenhengen også sier at: «Jesus tok seg tid å vaska dei skitne føtene til læresveinane. Er her noko å læra?», lurer jeg på hva han egentlig mener.

Jeg oppfatter bruken av eksemplet som å snu Jesu poeng på hodet. Mens anvendelsen her antyder en forventning om selv å bli «fotvasket» (av varslere og kritikere?), innebærer Jesu handling når han tar på seg rollen som fotvasker at han gjør seg til tjener for dem han leder.

Oppfordringen han gir sine etterfølgere – å vaske hverandres føtter – kan neppe tas til inntekt for ikke å ta oppgjør med urett og overtramp.

Tid for oppgjør

At vi alle er feilende, syndige mennesker, og at Misjonssambandet dermed også er et ufullkomment leirkar med mer og mindre synlige sprekker, fritar ikke fra ansvar for å gjøre opp konkret urett.

Å legge lokk på uoppgjorte saker gjør skadeomfanget større for alle parter. Erkjennelse av urett og av ansvar, med påfølgende oppgjør og forsoning, er helt nødvendig for at de dype sårene en del faktisk har blitt påført, kan heles. Misjonssambandet har alt å vinne på at ledelsen tar dette på største alvor.

Referanser: https://www.nlm.no/aktuelt/nyheter/2020/12/rapport-kritikk-av-nlms-hovedstyre/

https://nlm.no/globalassets/dokumenter-og-filer/formelle-dokumenter/grunnregler-og-strategidokumenter/misjonssambandet_verdidokument_2023.pdf