Lederekspert om KrF: «Påfallende at Ulfsten ikke ryddet opp for lengst»

KrF siger lederløs videre. Kommentatorene Emil André Erstad, Berit Aalborg og Kristine Banggren Gripsgård har på kommentatorplass i Vårt Land bidratt til å belyse konflikten i KrF som førte til at Olaug Bollestad trakk seg som partileder.

Ikke alle momenter som trekkes fram er vesentlige.

Aalborgs påstand om at KrF preges av en «bruk-og-kast-kultur» av ledere, treffer ikke. Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareide var i gjennomsnitt ledere i åtte år. Hvert enkelt skifte av partileder har sin egen årsak. Det blir derfor misvisende å hevde at et kjennetegn ved KrF at de bruker og kaster partiledere.

Det Aalborg har rett i, er at de sliter med en harmonikultur i KrF, selv om det alltid har vært sterke fløyer i partiet, fra spenningene mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik og fram til i dag.

Lars Korvalds vennesamfunn

Legendariske Lars Korvald kunne snakke om partiet som et vennesamfunn – som et slags bedehus på Stortinget der de i bønn og tro skulle kjempe den gode strid.

Forventningene til fred og godt samarbeid fører til at det for seint tas fatt i konflikter. En vegrer seg for å ta fatt på smertefulle prosesser for å rydde opp og skape klarhet.

Når Aalborg skriver at konflikten «handler også om grep Kjell Magne Bondevik aldri tok for å skape plass og autoritet for sine etterfølgere», overvurderer hun hvilken muligheter en partileder har for å endre kultur eller legge føringer for hvordan framtidige konflikter skal løses.

Bondevik, Korvalds utvalgte, var en representant for harmonikulturen selv om han som Aalborg peker på, bidro til å bredde ut partiet i synspunkter. I sine memoarer Et liv i spenning har han et langt kapittel om sin lederfilosofi – «det tjenende lederskap».

I Dagens Perspektiv gjennomfører vi med jevne mellomrom omfattende vurderinger av topplederes lederstil og gir hver leder poeng ut fra ti kriterier for god ledelse. Selv om Bondevik har hatt landets fremste maktposisjon, skiller han seg ut ved å score særdeles lavt på kriteriet «å bruke makt».

Varsom ledelse

Bondevik representerer en «varsom» form for ledelse. Det kan gå bra om du har solid erfaring, meget stor tillit, lytter intensivt og ikke treffer avgjørelser før de fleste er enige om at tiden er inne.

Olaug Bollestad framstår mer som en følelsesstyrt leder enn en balansert analytiker og strateg. Slike ledere kommer lettere i konflikt og vil streve mer enn balanserte analytikere med å komme seg ut av dem. Men i møte med velgere og tillitsvalgte kan ledere av Bollestads støpning gjøre stor suksess.

Olaug Bollestad, «fru Larkins», er dessuten blitt en av landets mest populære politikere og har kommet seg unna det prektighet, for ikke å si mørkemannsstempelet, som KrFs frontfigurer fort tildeles.

Det er en gåte at KrF har gitt slipp på en profil som Bollestad et år før et valg. Grunnen er at Bollestad ikke fungerte godt nok som leder for partiapparatet i Oslo.

Emil André Erstad har beskrevet det kaoset som kan oppstå for dem som jobber tett på en politisk toppleder. KrF er ikke alene om å ha en partileder med irriterende svake sider.

I Gjesdal har de overlevd med Bollestad som ordfører i seks år, og embetsverket i departementer forholdt seg til hennes lederstil to år. Hun har leder KrF i tre år og gjort spådommene om at KrF gikk døden i møte etter splittelsen og Hareide kastet kortene, til skamme.

Emosjonell trygghet

Så skjærer det seg. Kristine Banggren Gripsgård peker på at Olaug Bollestad for første gang skal lede mange millennials (født 1981–1986) og generasjon Z (født 1996–2010).

De stiller nye krav til arbeidslivet om emosjonell trygghet, fleksibilitet, om å bli tatt hensyn til og regnet med. Hun skriver at det ikke er «helt fjernt å tenke at den yngre garde kanskje har en annen terskel for hva vi vil betegne som kritikkverdig, enn det eldre generasjoner har».

I flere år har de vært en etablert sannhet at det er mer krevende å lede den unge, selvbevisste «stå på krava-generasjonen». Forskerne er kommet i tvil om det er tilfelle.

En nylig publisert generasjonsanalyse i dansk arbeidsliv viser at det er påfallende stor enighet mellom generasjonene om hva de anser som god ledelse og hva de forventer i arbeidslivet.

Det avgjørende er hvilken kultur som preger en arbeidsplass og hva slags personligheter som tiltrekkes miljøet.

En bølge av idealisert, konsensusorientert tenkning om hvordan det skal ledes ruller inn over oss. Det snakkes lite om at ledere har rett til å bruke makt for å få det som de vil og beholde kontrollen.

Verken i kristne sammenhenger eller i KrF liker de mektige ledere med stor autoritet. Høvdingenes tid er forbi.

Det som skjer i KrF, hadde aldri skjedd om de hadde hatt en leder som forstår seg på og kan bruke makt slik Carl I. Hagen eller Lars Sponheim i sin tid gjorde. De hadde gitt varslere beskjed om å finne seg noe annet å gjøre om de ikke kan å innordne seg den landsmøtet har valgt til å lede partiet.

Bollestad i medvind

Bollestad føler og prater. Hun skjærer ikke igjennom. Hun funger godt i medvind og blir utydelig og emosjonell i motvind.

Generalsekretær Ingunn E. Ulfsten har arbeidsgiveransvaret for de tre som har varslet om Bollestads lederstil. Det er påfallende at ikke Ulfsten for lengst har ryddet opp i varslersaken.

Det kunne vært gjort på en ukes tid – en samtale med hver av varslerne og Bollestad, og en prat med en jurist for å få klarhet i at Bollestad ikke har tråkket over streken. Hun har, som andre ledere til tider, sikkert både sagt og oppført seg kritikkverdig.

Men Ulfsten lar varslersaken henge der i ukesvis. Fungerende leder Dag-Inge Ulstein sier de ikke drøftet varslersaken på det syv timer lange krisemøte i sentralstyret der Bollestad trakk seg. De er nå generalsekretæren skal ta fatt på varslersaken.

Når en krise møtes med denne typen formalisme, er det grunn til stille spørsmål om Ingunn Ulfsten og de ansatte er et større problem for partiet enn Bollestad.

Varslinger går som en farsott over landet. I fjor ble det registret 139 varsler i Den norske kirke. Misjonssambandet er en studie i hvor galt det kan gå.

I den harmonisøkende, idealiserte og formalistiske kulturen som rir KrF, blir de opptatt av at varsler må behandles pinlig korrekt framfor å se de som er problem som må løses umiddelbart.

Ingen i KrF har noen gang forestilt seg at ansatte skulle sende er varsel mot partilederen. Men de har ført seg selv dit de ikke vil, fordi ansatte, regler, prosedyrer, planer og systemer er blitt viktigere enn politikken. Profesjonalisering, kalles det. Det er tydeligvis drepen for slike som Olaug Bollestad, og flere med henne.

Teksten ble først publisert i Dagens Perspektiv.