Lederskap i NLM

Denne kronikken bygger på en varsling sendt til NLMs hovedstyre for et halvt år siden, utformet av nærmere tjue sentrale NLM-ere.

De som signerer her var ikke nødvendigvis med i verken utforming eller innsending av den. Men de står som underskrivere av kronikken på vegne av mange misjonærer fra ulike misjonsfelt, og fra ledere i Norge som vegrer seg for å stå fram i frykt for represalier og konsekvenser for egen helse.

Åsland om kronikken: – Jeg opplever at de fortegner bildet av realitetene

Konstruktiv samtale

Det er mange som lenge har forsøkt å legge til rette for en konstruktiv samtale om NLMs lederskap. Dette har vært gjort på alle måter internt: Først ved direkte henvendelse til lederne, deretter hovedstyret, så kontrollkomiteen, og til sist varslingsutvalget.

Mange har opplevd å bli møtt med motvilje, taushet og unnvikelse. Derfor ønsker vi nå å formidle hovedlinjene i en av de varslingene som ble avvist av varslingsutvalget, og som fremdeles ikke er behandlet av hovedstyret, et halvt år etter at de fikk den.

Vi gjør dette med stor uvilje. Men når det ikke er mulig å nå fram internt, er det ingen annen utvei enn å gå ut offentlig. Uroen er stor, og misjonsfolket fortjener å vite mer om hva varslingene handler om.

Generalsekretærens selvforståelse

Den omtalte varslingen fokuserer på generalsekretær Øyvind Åslands selvforståelse som leder, og hvordan den møter virkeligheten i organisasjonen. Utgangspunktet er et foredrag Åsland ga på Forum of Christian Leaders mai 2018, med tittelen «Old Habits or New Vision: Leading Change in a Traditional Organisation». Oversettelsen av sitater er vår, men vi oppfordrer alle til å se originalen på Youtube og gjøre seg opp sin egen mening.

Tidlig i foredraget omtaler Åsland seg selv som NLMs «change maker» og visjonære kraft: «Du vil alltid være foran resten av folket i organisasjonen, så de tingene som er opplagt for meg eller deg som leder, er ikke det for andre.»

De som er uenige i hans strategiske veivalg avfeies med at de har motvilje mot endring: «Folk motsetter seg virkelig forandringer, og de ser det ikke slik jeg gjør det.»

Allerede her frykter vi at Åsland misforstår sin rolle: Misjonssambandet er bygget på en folkebevegelse, toppledelsens planer må alltid prøves og balanseres av grasrotas kall og opplevd tilhørighet til prosjektet. NLM har ikke tatt form gjennom sterke lederes enestående visjoner, men i et kall blant mange, en glød delt av fellesskapet.

Omskriving av misjonshistorien

Men langt verre blir det når Åsland beskriver hva han har endret, og hvordan. Omskrivingene er så store at mange av oss ikke kjenner igjen den nære, norske misjonshistorien.

Åsland forteller at han som leder oppdaget at NLM hang fast i etablert arbeid: «Jeg oppdaget at tradisjonen hadde ført oss fast i gamle mønstre og gamle plasser, og vi levde ikke i pakt med visjonen vår om å nå ut til nye folkegrupper.»

Åsland hevder han startet prosessen med å avslutte det etablerte arbeidet for i stedet «å fokusere ressursene våre på de minst nådde områdene». Men da møtte Åsland «masse motstand fra gamle misjonærer». «Men jeg sa nei: Om vi skal være tro mot visjonen vår må vi endre mønsteret for hvordan vi sender ut misjonærer. Vi må sende dem til andre steder.»

Ifølge generalsekretæren har NLM under hans lederskap blitt ført tilbake til røttene: «Hovedendringene i den internasjonale tjenesten er at vi har begynt å fokusere ressursene våre på de minst nådde områdene. Og det er en fortsettelse i pakt med vår historie!»

Problemet er at denne beskrivelsen står i motsetning til det vi vet om NLMs misjonsstrategi de siste femti år.

Den virkelige historien

70-tallet var en ekspansjonstid for NLM med nybrottsarbeid i Tanzania, Kenya, Indonesia, Peru og Bolivia. På begynnelsen av 1980-tallet introduserte Åslands forgjenger Egil Grandhagen på norsk begrepet «de unådde» om folkegrupper med mindre enn to prosent kristne. Hans fokus har vært styrende for NLMs veivalg også i nyere tid.

I 1983 startet NLM arbeid i Elfenbenskysten, på slutten av 1980-tallet blant nye folkegrupper i Sørvest-Etiopia, i 1994 i Mongolia. På generalforsamlingen i 2000 ble det gjort vedtak om å utrede «satsing blant tyrkisktalende folkegrupper i Sentral-Asia».

I 2001 uttalte Grandhagen til NLMs eget magasin Utsyn: «Nedtrappingsplanene på feltene dreier seg om å overføre ansvaret for arbeidet til de nasjonale samarbeidskirkene. På den måten kan NLM gå til de unådde folk og folkegrupper med evangeliet.»

I Etiopia jobbet misjonærene målbevisst med å nå nye folkegrupper, i Jinka ble det i 2000 etablert nytt arbeid for unådde i sørvest, i 2003 mot et større unådd folkeslag i Øst-Afrika. Samme år sendte NLM misjonærer til datoogafolket i Tanzania. Samtidig ble arbeidet på Indonesia restartet. I 2005 kom de første misjonærene til Mali.

Uriktig

Å hevde at «nesten alle våre misjonærer satt fast i gamle menigheter», at erfarne medarbeiderne «var der vi alltid hadde vært», og at de ikke evnet å tenke nytt eller å omstille seg til forskjell fra hans lederskap, er dokumenterbart uriktig.

Når Åsland sier at «den store endringen i det internasjonale arbeidet, er at vi har startet å fokusere ressursene våre på de minst nådde områdene», å tidfeste endringen til de siste «10, 20 år», altså den tiden han har sittet i lederposisjoner, er det ikke bare noe historieløst, men også å ta æren for andres arbeid.

Tiåret Åsland har vært generalsekretær er trolig det minst ekspansive for NLMs misjonsvirksomhet i nyere tid. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, og generalsekretæren kan ikke gis det fulle ansvaret, men det står i sterk kontrast til bildet han tegner.

Konfliktskapende lederskap

Åsland hevder i foredraget at han tok initiativ til å lede NLM inn til den omtalte folkegruppen i Øst-Afrika. Men dette er i minimal grad Åslands fortjeneste. I mange tiår jobbet misjonærene sammen med NLMs nære samarbeidspartner i Etiopia, Mekane Yesus-kirka, for å nå dette folket.

I 2001 og 2002 hadde NLMs misjonssekretariat to konferanser med kirkelederne fra Etiopia og Kenya om tiltak overfor denne folkegruppen. NLM etablerte da et utviklingsprosjekt i det aktuelle området i Etiopia for å utvide kontakten med folkegruppen.

Alt dette var godt i gang før Åsland fikk lederstillinger. En samlet misjonærflokk sto bak. Spørsmålene handlet om hvordan man skulle gå fram videre.

Da Åsland ble regionleder for Øst-Afrika i 2005 ble det raskt konflikt rundt arbeidet. Uten dypere kjennskap til forholdene i Etiopia, mente han NLM skulle gå inn i nye områder alene, og operere uavhengig av den nasjonale kirka.

Han ville samtidig trekke ut misjonærer fra andre folkegrupper i Etiopia som klart faller inn under definisjonen av unådde. Argumentene var uklare og sprikende.

Møte med kirkeledere

I forkant av sin første tur til Etiopia som regionleder fikk Åsland klare råd fra erfarne misjonærer om å ikke skyve Mekane Yesus-kirka fra seg. Under møte med kirkelederne handlet Åsland i strid med rådene, og den lokale kirka opplevde at NLM tok seg til rette, uten respekt og anerkjennelse for deres integritet og kunnskap, og for tidligere tett og godt samarbeid. Daværende hovedledelse i NLM måtte til slutt selv reise til Etiopia for å redde relasjonen.

Åsland kom ikke bare på kant med NLMs største internasjonale samarbeidspartner, men også de lokale misjonærene. På misjonærkonferansen i 2007 skulle temaet opp til samtale og votering. Før den kom i gang, fortalte Åsland misjonærflokken at bestemmelsen var tatt, ledelsen ville ikke ta hensyn til hva konferansen vedtok.

Når en av utsendingene etter invitasjon fra feltstyret sendte sine tanker om ledelsens strategi, fikk han senere høre fra Åsland at innspillene var «illojale».

Reell tilbakemelding var ikke velkomment. En stab av misjonærer følte seg overkjørt, noen rapporterte om ufin personalbehandling.

Åsland sier i foredraget at han «møtte masse motstand fra gamle misjonærer» når han ville gå til den unådde folkegruppen. Dette stemmer ikke og illustrerer en urovekkende vilje til å omskrive hva konflikter handler om, og slik forvanske dialog:

Uenigheten handlet om fokuset på at denne folkegruppen skulle gå på bekostning av det nybrottsarbeidet en allerede sto i, og om en skulle gjøre dette med eller uten den nasjonale kirka. Misjonærene opplevde at Åsland skapte unødige, oppkonstruerte og polariserende konflikter.

Tilsløring av feilgrep

Åslands foredrag har fokus på Etiopia. Men at ledelsen med generalsekretæren i spissen ikke vil forholde seg til hele sakskomplekset, enten det gjelder misjonsstrategi eller personalbehandling, kjenner vi til fra en rekke misjonsfelt, samt her i Norge. Det blir bare ekstra tydelig når vi kan høre Åslands versjon av saken, og hvor mye den avviker fra det vi vet.

Resultatet av at Åsland presset gjennom NLMs solo-løp, var at unge misjonærer med begrenset erfaring ble sendt til svært krevende og risikofylte oppgaver. Utsendingene hadde lite forutsetninger for å håndtere situasjonen, og manglet det sikkerhetsnettet som en nasjonal kirke ville gitt.

Småbarnsfamilier måtte evakueres grunnet sikkerhetsfare, store planer skrinlegges, millioner av kroner ble brukt på satsninger som ga lite. Ledelsen må ha innsett at fremgangsmåten var feil, for samarbeidet med den etiopiske kirka er nå i gang igjen.

Vi trenger dem

Åsland omtaler samarbeidet med nasjonale kirker som en av endringene under hans ledelse: «Og det er en av de andre endringene som har skjedd. At vi virkelig er avhengige av folket. Vi pleide å tjene dem med evangeliet for femti-hundre år siden.

Vi trenger dem mer enn de trenger oss. Og vi er veldig ivrige etter å se hvordan vi kan forholde oss til dem, samarbeide med dem, og hvordan vi sammen kan gå til nye områder!»

Dette til tross for at samarbeid med den etiopiske kirka nå har vart i over seksti år, og vi har vært avhengig av dem i flere generasjoner av NLM-misjonærer. Og på tross av at Åsland var nær på å ødelegge relasjonen til dem.

Manglende selvkritikk

Det er selvsagt legitimt for en leder å ta feil. Og det er en styrke å skifte strategi når noe ikke virker. Men da må selvinnsikten være deretter.

Det virker som Åsland omskriver historien og prosessene istedenfor å ta selvkritikk. Det oppleves svært alvorlig av mange. Spesielt i en organisasjon som har oppstått i et tillitsfullt og brennende fellesskap.

Vi er helt avhengig av at de store valgene er godt fundert og velbegrunnet. Uten det vil engasjementet stoppe opp, og mistillit spre seg.

Åsland trekker fram én ting han gjorde feil i endringsprosessene: «Det jeg glemte var å si takk! (...) Og mange ble veldig såret. Og de ble ikke en del av det nye prosjektet eller forandringene. Det jeg lærte av dette er at jeg skulle ha kommunisert, for jeg var takknemlig.»

Mange eksempler

Generalsekretærens selvkritiske bemerkning illustrerer at han trolig ikke har forstått rollen sin: NLM er ikke et privat prosjekt der oppgaven utføres for å få lederens gunst og takknemlighet.

Eksemplene vi nevner her er få av mange, og skaper inntrykk av en leder som virker lite opptatt av å være i dialog, som ikke legger til rette for debatter, og som har et uavklart forhold til realitetene.

Over tid har generalsekretæren bygget en lojal og støttende administrasjon, som mange av oss opplever stadig mer fremmed for grasrota.

Vi frykter nå at dette truer organisasjonens samhold, felles visjon og brennende engasjement. Det hviler nå et tungt ansvar på NLMs styre, som hittil har vegret seg for å handle uansett hvilken informasjon de får.

Andreas Myklebust, lege og misjonær. Bjarte Tidemann Andersen, kirurg og misjonær

Svar på kritikken

Les også Generalsekretær i Misjonssambandet, Øyvind Åsland, sitt svar:

Åsland om kronikken: – Jeg opplever at de fortegner bildet av realitetene