Legfolk på bispesynode – et spill for galleriet

Det er for en god stund siden blitt kunngjort at paven til høstens bispesynode i Roma skal utnevne 70 legfolk som delegater med stemmerett. Halvparten skal være kvinner, og ungdommen skal være godt representert. Dette er noe radikalt nytt i Den katolske kirke, som med Peters etterfølger i spissen har vært styrt av biskoper siden apostlenes tid.

Den gamle pave Frans har for lengst vist at han liker å framstå som «progressiv» og «politisk korrekt». Nå ønsker han åpenbart å pynte på Kirkens gamle fasade med et skinn av demokrati. Det hele er, som så mye annet i Kirken, rent symbolsk, for «demokratiske» avgjørelser i spørsmål om tro og lære er uforenlig med den nedarvede troen på Kirkens guddommelige sendelse og oppdrag.

Legfolk på en bispesynode er ikke annet enn et spill for galleriet, der mediene selvsagt er tettpakket til stede, og siden de fleste stiller med journalister som i kirkelige saker er like kunnskapsløse som det publikum de henvender seg til, kan paven skaffe seg atskillig folkelig velvilje med et slikt utspill, som for tradisjonelle katolikker virker både meningsløst og provoserende.

Pave Frans er i langt høyere grad enn sine forgjengere en politiker. En bispesynode har ikke myndighet til annet enn å gi paven råd. Selv er han på ingen måte forpliktet til å følge de rådene han får.

Hans paraderende reverens for tidsånden får neppe andre kirkehistoriske følger enn selve bruddet med prinsippet om at en bispesynode består utelukkende av biskoper. Men tradisjonsbruddet er i seg selv til skade for Kirken, for det bringer støyen av tidens ideologiske kamper og konflikter inn under dens hvelv.

Paven stikker hånden i et vepsebol.

Han har allerede forsøkt å berolige gemyttene ved å la de to kjønn stille likt. Men hvor mange andre «kjønnsvarianter» vil han utnevne, hvor mange homofile, lesbiske og transpersoner? Hvor mange «urfolk»? Hvor mange svarte og gule? Ånden burde for lengst ha hvisket ham i øret at for hver lekmann han utnevner, vil tusener føle seg krenket over at de ikke er utnevnt, eller i det minste representert av noen som deler deres selvpålagte offerrolle.

Til syvende og sist spiller det liten rolle hvem som møter opp på synoden. Pave Frans er den mest autoritære paven siden Pius 12., envis og sta som en vaskeekte norsk SV’er, og uforutsigbar som en like vaskeekte jesuitt.

Vi kan være helt sikre på at det som kommer ut av synoden til høsten, ikke er noe annet enn det vår politiker av en pave selv ønsker skal komme ut av den.