Legg ned Mellomkirkelig råd
Hva er poenget med et dialogarbeid som foregår bak lukkede dører og på interne møter – og som kirkens grasrot sjelden eller aldri får ta del i?
Hvor mange i Norge vet at Den norske kirke har et eget «utenriksdepartement» som heter Mellomkirkelig råd?
Rådet, som har seks ansatte, et styre på 20 medlemmer og sannsynligvis et budsjett på flere millioner kroner – driver sin virksomhet uten særlig offentlig interesse.
Annonse
Rådet har produsert noen uttalelser gjennom årenes løp, medlemmene har deltatt på internasjonale konferanser og utvalget mener nok selv at de gjør en viktig jobb.
Men kirkens grasrot har neppe latt seg engasjere eller påvirke i særlig grad av rådets arbeid.
Mellomkirkelig råd er et talende eksempel på en kirke som er blitt mer og mer toppstyrt og byråkratisert – mens kirkens grasrot opplever utarming og synkende oppslutning.
Jeg mener det er på høy tid at det stilles noen kritiske spørsmål til kirkens sentrale organer og utvalg og deres virksomhet og rolle. Hvilke funksjoner har disse organene, og ikke minst: har de noen som helst betydning for det arbeidet som drives på kirkens grasrot?
Ett av oppdragene Mellomkirkelig råd har fått, er å drive dialogarbeid mellom kristne og muslimer i Norge. Dette har pågått i hele 25 år.
Ifølge Mellomkirkelig råd har det kommet en rekke fellesuttalelser fra gruppen som har jobbet med dialogarbeidet, og det har til tider vært «krevende diskusjoner» mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk råd.
Spørsmålet er: hvorfor har ingen av disse «krevende diskusjonene» kommet ut i offentligheten, og hvorfor har ikke menigheter på kirkens grasrot fått tatt del i disse diskusjonene?
Hva er poenget med et dialogarbeid som foregår bak lukkede dører og på interne møter – og som kirkens grasrot sjelden eller aldri får ta del i?
Annonse
Da jeg i fjor gav ut boken «Jesus og Muhammed», ble jeg møtt med følgende salve fra Mellomkirkelig råd: «totalt skivebom».
Uten å ha lest boken mente Mellomkirkelig råd at jeg «videreformidlet usanne påstander». Men et kirkelig organ som koster norske skattebetalere flere millioner kroner, må tåle å få et kritisk søkelys mot seg.
Jeg tror jeg vet noe av grunnen til at Mellomkirkelig råd er så hårsåre for kritikk: Det skyldes nemlig at dialogarbeidet mellom kristne og muslimer etter 25 år har vært nokså mislykket. For hva har man egentlig oppnådd – bortsett fra en håndfull fellesuttalelser med honnørord?
I min bok henviser jeg til eksempler som illustrerer at religionsdialogen mellom kristne og muslimer i Norge har vært preget av unnfallenhet og naivitet.
Professor Terje Tvedt sier det ganske treffende i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet»: Mellomkirkelig råd har vært mer opptatt av politikk enn teologi, eller mer opptatt av multikulturalisme enn av treenigheten.
Den norske kirke og Mellomkirkelig råd har representert en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam, og norske kirkeledere har stort sett vært tause når det gjelder kritikk av islamske trosretninger.
Spørsmålet er: Hvor lenge skal Mellomkirkelig råd få drive sin naive virksomhet, før noen i kirken sier stopp?
Slik jeg ser det vil det ikke være noe stort tap for kirken om Mellomkirkelig råd blir lagt ned.
