Debatt
Legitimering av Israel er misbruk av Bibelen
Til diskusjonen om Bibelen er Guds ord. Jeg viser til Kurt Hjemdals svar til meg i Dagen den 2. mai og Per Arne Åkenes sin kommentar i Dagen den 7. mai. La meg komme med en avsluttende oppsummering i denne diskusjonen.
To anliggender har vært viktig for meg. For det første å påpeke at begrepet «Guds ord» må innholdsbestemmes. En formal bestemmelse av Bibelen som Guds ord er uheldig. Bibelen er hellig skrift fordi den forteller om Guds gjerninger, men i tråd med luthersk tradisjon vil jeg innholdsbestemme Guds ord til det vi møter i forkynnelsen over bibelordet når budskapet møter oss som lov og evangelium, eller moderne sagt som et ord som skal gi retning til livene våre, og et ord som møter oss med Guds løfter. For Guds ord er en levende og relevant størrelse i dag.
Annonse
En formal bestemmelse av Bibelen som Guds ord, er en definisjon uten intensjonsdybde. En gjør begrepet ’Guds ord’ innholdstomt, mens det ifølge bibelen er både levende og virkekraftig. Dette blir tydelig i vurderingen av de irrelevante bibelordene. Jeg konstaterer at vi er enige om at Bibelen inneholder også tekster som ikke er relevante for oss i dag, f.eks. 2. Sam 15,3. Hjemdal gjør også dem til Guds ord. Det kan han gjøre for ’Guds ord’ er utelukkende en formal bestemmelse, uten innhold. Her kan ikke jeg følge ham, for Guds ord er et levende ord, som har en virkning på oss.
Jeg brukte begrepene ’floskel’, ’festisj’ og ’avgud’ om slike innholdstomme formuleringer. Festisj og avgud er størrelser som lik Guds ord har stor affeksjonsverdi for dem det angår, men en festisj er virkningsløs og en avgud er en død gud, til forskjell fra den ene, sanne og levende Gud. Å gjøre begrepet ’Guds ord’ til et rent formalistisk begrep, uten intensjonsdybde, gjør det til en floskel. Det innholdstomme og det formalistiske blir lett uten virkning. Det er dødt.
Kurt Hjemdal forsøker å begrunne at Bibelen er Guds ord med en rekke bibelhenvisninger. Problemet er at Bibelen som vi kjenner den, bestående av 66 bøker, er yngre enn bibelhenvisningene. Disse kan således ikke referere til noe som i tid oppstår senere. Bibelhenvisningene sier bare at det finnes et fenomen som kan karakteriseres som Guds ord, men presenterer ikke dette fenomenet for oss.
Spørsmålet lyder: «Hvem skal avgjøre hva som er Guds ord?» Jeg er ikke så opptatt av autoriteter, å spørre etter disse hvem. Det er mer interessant å spørre etter hvilke kriterier skal gjelde. Og her står vi i en lang tradisjon. Luther formulerte kriteriet «det som driver på Kristus»; og fra tradisjonen har vi skillet mellom GT og NT, lov og evangelium etc. Jeg har også nevnt som et kriterium tekstene som blir brukt i gudstjenestene. Rent intuitivt vil den troende skjønne dette. Han foretrekker å lese fortellinga om den fortapte sønn enn slektsregistrene i bibelen.
For det andre var mitt anliggende at det rent formalistiske utsagnet «Bibelen er Guds ord» åpner opp for misbruk av Bibelen, f.eks. til å legitimere menneskelige maktbruk og maktstrukturer. I dag kan vi se det ved at bibelordet brukes til å legitimere dagens Israel. Og når dagens Israels først har fått bibelsk legitimitet, så blir neste steg å rettferdiggjøre Israels krigshandlinger.
Det gjøres på flere måter. Jeg vil her bare trekke fram én måte, som er svært problematisk. Den hevder at det er Hamas som må bære ansvaret for de lidelser som palestinerne i dag opplever på Gaza. Bak ligger samme tankegang som i det gamle ordtaket vi kjenner fra bibelen: «Fedrene spiste sure druer og barna fikk dårlige tenner» (Jer 31,29). Dvs. i vår sammenheng: Barna og befolkninga på Gaza bærer lidelsen for Hamas sine terrorhandlinger.
Men ved å tenke slik glemmer en profetenes ord om at den enkelte er ansvarlig for hva han gjør. Hamas skal stå til ansvar for hva de gjorde, ikke den palestinske befolkninga. Og Israels politiske og militære ledelse skal stå til ansvar for de grusomhetene de begår på Gaza. Det er ikke uten grunn at det er reist anklage mot Israel for Den internasjonale domstolen om folkemord.
