Leder
Lekfolket er i ferd med å umyndiggjøres
Publisert
Sist oppdatert
I historien om det kristne Norge er opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 en milepæl. Før det var det forbudt å holde kristelige møter rundt i hjemmene uten den lokale prestens velsignelse.
Det var denne forordningen Hans Nielsen Hauge forbrøt seg mot da han drev sin forkynnervirksomhet. I år er det 250 år siden Hauge ble født. Da er det grunn til å minne om nettopp dette.
Annonse
Allerede samme år som konventikkelplakaten ble opphevet, var Det Norske Misjonsselskap en realitet. Det ble begynnelsen på en epoke i norsk kristen- og samfunnsliv som vi i dag fortsatt er preget av.
I kjølvannet av Hauge-vekkelsen oppstod det en lavkirkelig bevegelse som vi ikke hadde sett maken til her i landet før. Den var ikke båret av presteskapet, men av engasjerte kristne uten teologisk utdannelse.
Mange steder var likevel forbindelsen til Den norske kirke og de lokale prestene både nær og varm. Men en del steder var forholdet mellom kirke og lavkirkelighet preget av konflikt.
Ikke minst på denne bakgrunnen ble betegnelsen «det myndige lekfolket» et etablert begrep. Disse menneskene lot seg ikke diktere. Deres lojalitet var først og fremst mot Vårherre, ikke mot statskirken.
Inspirert av både Hauge og ikke minst vekkelsesforkynneren Lars Levi Læstadius, som virket på omtrent samme tid, ble de kristne gjerne kalt for «lesere». Betegnelsen hadde et bokstavelig utspring. Det myndige lekfolket kjente sin bibel.
Det å være med i det myndige lekfolket innebar altså ikke at man ikke søkte kunnskap. Tvert imot var mange kristne svært belest, og godt i stand til å gjøre rede for seg også i teologiske spørsmål.
I våre dager er det ikke like vanlig å snakke om det myndige lekfolket. Til tider kan man få inntrykk av at vi heller står overfor et umyndig lekfolk. Viljen til å protestere mot makten, også kirkemakten, ser ut til å ha avtatt.
Og mens man tidligere snakket om å tale Roma midt i mot, synes det i dag å være liten vilje til å tale både Den norske kirkes preses, Nidaros og teologiske læresteder midt imot.
Annonse
Akkurat som politiske makthavere trenger korrektiv, gjør også kirkelige ledere det.
Det har nok noe av sin bakgrunn i at det har blitt brent mye krutt i tidligere generasjoners teologiske debatter. Derfor finnes det antakelig en viss trøtthet hos mange kristne.
Likevel er det grunn til å advare mot resignasjon på lekfolkets vegne. En som ikke har teologiske studiepoeng, må kanskje være ekstra nøye med å lese seg opp og ta til seg nødvendig kunnskap. Ellers faller man raskt gjennom.
Men det må aldri bli slik at akademisk skolerte forskere får noe slags monopol på å føre an i debatten. Like lite som statsvitere er de eneste som har rett til å mene noe om utviklingen i demokratiet.
Det finnes ikke noen formel som sier at tilliten til Gud varierer proporsjonalt med antall studiepoeng i teologi. På den annen side er det heller ikke slik at intellektuell latskap går godt sammen med gudsfrykt.
På sitt beste kan det myndige lekfolket leve godt sammen med både fagteologiske miljøer og kirkelige strukturer. Det forutsetter imidlertid både at lekfolket kjenner Bibelen og teologien, og at man er villige til å stå opp for det man er overbevist om.
Akkurat som politiske makthavere trenger korrektiv, gjør også kirkelige ledere det. Kraften i korrektivet avgjør dets gjennomslagskraft.
