Lekmannslinja

Brytningen mellom tempeltjenesten og de første kristne

Lekmannsbevegelsen har sine røtter like tilbake til aposteltiden (Apg 4,13). Det var blant det alminnelige folket Jesus tok ut sine disipler. Flere av dem var fiskere og han selv var tømmermann. Og det var til disse han ga oppdraget om et verdensomspennende misjonsarbeid.

Jødene var et folk med tusenårig historie som hadde opplevd store ting med Herren. De hadde tempelet som ruvet i Jerusalem, og som hele nasjonen valfarta til flere ganger i året. Her var presteskapet med sine seremonier og ritualer som bandt folket sammen både nasjonalt og trosmessig. Ikke underlig at de var stolte både over landet, byen, tempelet og sin identitet.

Ja, endog Jesu disipler var stolte over dette.

Da han gikk ut av tempelet, sa en av hans disipler til ham: «Mester! Se for noen steiner og for noen bygninger!» (Mark 13,1).

Jesus svarte og sa til dem: «Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager» (Joh 2,19).

Jesus talte om sitt legeme som skulle dø og oppstå, men også om det fysiske tempelet som Guds bolig.

For etter Jesu død og oppstandelse ble tempelet et gudsforlatt hus. Fra da av kalles de troendes liv for Guds tempel og de troendes forsamling for Guds hus og bygning.

Ved å bringe sin Messias i døden, bryter jødene ned sitt tempel … Det opphører å være … Guds bolig blant sitt folk … Men med sin oppstandelse vil han gjenreise Jerusalems tempel, … i en ny, åndelig skikkelse … den kristne menighet. (Sigurd Odland)

På søndagene hadde en gjerne to samlinger; en på tempelplassen om dagen som var av en misjonerende karakter, og en om kvelden for oppbyggelse og fellesskap for de troende (Apg 2,42; 2,46).

Oskar Skarsaune skriver: «I begynnelsen hadde de kristne overhodet ingen egne bygninger som de feiret gudstjeneste i. Bare urmenigheten i Jerusalem samlet seg i tempelet til bønn og undervisning, men omdefinerte stilltiende tempelets funksjon til 'et bønnens hus' eller et bedehus.»

De betraktet seg selv, menigheten, som et åndelig tempel.

At det ble spenninger mellom de første kristne og det religiøse livet i Israel, kan vi godt forstå.

Det var i denne spenningen de troende jøder som hebreerbrevet er skrevet til, sto i. Tempelet med dets prakt og seremonier hadde alltid vært deres gudshus, og nå skulle de samles i hjemmene uten alt dette storstilte som de var så stolte over. Og i tillegg å påberope seg nå å være det sanne Guds tempel.

Dette forsto forfatteren av hebreerbrevet kunne være vanskelig for de jødekristne, som da kommer med en nødvendig formaning om å bære Kristi vanære (Hebr 13,12–13).

Men snart skulle den katolske surdeig gjøre sitt innpass i kristenheten.

Det skjedde så tidlig som på 150-tallet. Ivar Welle skriver: «Samtidig med at åndslivet ble svakere, ble menighetene større og deres oppgave og tjeneste mer mangfoldig … Tiden krevde enevelde og embetsmannsstyre.»

Derfor består kirkens historie til dels i en kamp mellom ånd og organisasjon. Og under tiden har det vært nødvendig å hygge hele organisasjonens tre ned for å redde det åndelige liv.

I år 313 gjorde keiser Konstantin kristendommen til statsreligion.

Skarsaune skriver videre: «Mange elementer fra det keiserlige hoffseremoniell ble tatt inn i kirkens liturgi: praktfulle embetsdrakter, høytidelige prosesjoner, lys og røkelse som bæres foran prestene – og en mye sterkere hierarkisk rangering av kirkens lederskap.»

Før Konstantin hadde kirkens eneste makt eller kraft ligget i det budskapet kristne formidlet. Etter Konstantin snudde bildet seg totalt, om en gradvis.

På 1500-tallet kom reformasjonen med Luther og hans menn. Hans store oppdagelse var rettferdiggjørelsen ved tro alene. Den har vært, og må være den edleste og høyeste gave vi fikk gjennom denne fornyelse. Om hans forsamlingsideal leser vi:

«De som vil være kristne for alvor og med munn og med hånd bekjenne evangeliet, må innskrive seg med navn og samles for seg selv et sted i et hus til bønn, lesning, dåp, nattverd og annen kristelig gjerning.»

Dette var idealet, men han mistet motet.

Om den reformatoriske fornyelse skriver Skarsaune: «I lutherdommens tid var det jo også gammel katolsk tro og praksis som levde videre.»

Det fikk H. N. Hauge til fyllest oppleve på 1800-tallet.

Brytningen mellom presteskapet og lekmannsbevegelsen

Kirken var åndelig død og tilstivnet. Et hierarki av presteskap og biskoper styrte kirken som ikke tillot lekfolk å tale Guds ord, og de hadde myndighetene med seg på sin side. Men åndskraften i vekkelsen som Hauge fikk formidle gikk på tvers av både lensmann og prest, men det kostet ham over ti år i fengsel.

En av gavene vi fikk av den høye pris Hauge måtte betale, var at i 1842 ble loven som hindret lekfolk å forkynne Guds ord opphevet.

Går vi så til neste århundreskifte, kommer en ny kamp for lekfolket. Da er det spørsmål om å gi nattverden fri. Frem til 1913 var det forbudt for lekfolket å feire nattverd. Dette var kirken og prestens ansvar. Ludvig Hope var nok plogspissen som pløyde denne mark mest, og han måtte sammen med Hauge tåle stor motstand.

Både kirker og bedehus ble stengt for hans virksomhet på grunn av dette. Men han kjempet for en rett som han mente Gud hadde gitt troens folk, nemlig å samles som en søskenflokk omkring Herrens nattverd. Oscar Handeland, som sto Hope nær, skriver at han sluttet å gå til nattverd på siste halvdel av 1890-tallet. Så Hope gikk nattverdsløs i mange år fordi han så den kirkelige nattverdsfeiring så lite bibelsk, at han ikke kunne delta i den.

Brytningen mellom kirkestruktur og lekmannsidealet i dag

Blant misjonsorganisasjonene var det nok DVI og NLM som var de mest lavkirkelige.

En så på bedehusforsamlingen som sitt åndelige hjem, og hevdet med bekjennelsesskriftet Augustana at: Kirken er der hvor evangeliet blir rett forkynt, og sakramentene rett forvaltet.

Guds rike er et åndelig byggverk slik det står skrevet i Ef 2,19–22.

Det var det åndelige liv som skapte behov for bedehuset, og her ville en samles til bibel, bønn og oppbyggelse. Og her hørte nattverden naturlig hjemme.

Nå blåser det en kirkelig vind over dette landskapet. En søker tilbake til det en forlot under vekkelsestiden.

Ordinasjonsstriden

Knapt et tiår etter at Misjonssambandet ble stiftet, og arbeidet i Kina var kommet godt i gang, ble det blant misjonærene stilt krav om at de mannlige misjonærene skulle bli ordinert, og en skulle ta i bruk liturgien fra Statskirken i Norge.

Både rådsmøte og generalforsamling nektet dette, og det ble vedtatt at: faste former … bør være så få og enkle som mulig … plass for nådegavenes utøvelse … at det vesentlig er ordets lesning … mens de ledsagende bønner bør være frie.

Det resulterte i at over halve misjonærflokken sluttet.

I høst kunne vi se bilde av Misjonssambandtes nye generalsekretær i full presteskrud på jubileumsgudstjeneste i Etiopia. Og øverste leder i Indremisjonsforbundet har opptrådt med rund prestesnipp. Dette var helt utenkelig for bare noen få år siden.

Det er i denne spenningen vi er midt oppe i.

Bedehus blir kalt kirke.

Forsamlingen blir til menighet/kirke.

Forsamlingsleder kalles pastor.

Formiddagsmøte blir til gudstjeneste.

Nattverden flyttes fra de helliges samfunn, til åpne samlinger der den kirkelige praksis blir etterfulgt.

Og en kopierer liturgien fra Den norske kirke inn i bedehusene.

Jeg er ikke motstander av formiddagsmøter på søndager, men dette må ikke bli forsamlingens eneste møteplass.

Det er flere forsamlinger som nå har sluttet med møteuker, og noen har heller ikke kveldsmøter. Omreisende forkynnere har en ikke bruk for.

Er vi blitt et lekfolk med mindreverdighetskomplekser, på jakt etter statussymboler?

Jeg er engstelig for at den kirkelige vind som nå blåser over bedehusland vil blåse bort vekkelsestonene – vennesamfunnet – nattverdssamfunnet – og nådegavene blant oss.

Professor mener Hans Nielsen Hauge ikke forkynte nåde