Lengselen etter vekkelse

«Samaritan-teologi» er vel et begrep vi sjelden bruker. Jeg har faktisk ikke hørt eller lest om det andre steder enn i den første boken jeg skrev for nesten 40 år siden, «Jeg var fremmed og …», den gang jeg var prest blant utenlandsstudenter, innvandrere og flyktninger.

Når kristne/menigheter lengter etter vekkelse og spør hvordan det kan skje, tror jeg «samaritan-teologien» kan gi oss noen viktige svar.

Men hva mener jeg med dette begrepet?

I evangeliene er det tre beretninger om Jesu og disiplenes møte med samaritaner og én lignelse. Tre av disse tekstene er vel kjent, men den fjerde nesten glemt. Og den er kanskje den mest utfordrende. Eller kanskje vi bør si: Alle er veldig utfordrende om vi vil følge Jesus.

La oss ta tekst for tekst:

1. Johannesevangeliet kap. 4 om Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved brønnen i Sykar. Merk deg stedet: Et sted jøder ikke gikk – like ved fjellet der samaritanene hadde sitt hellige sted (i stedet for Jerusalem).

Beretningen forteller at Jesus skulle dra fra Judea til Galilea. Mellom Judea og Galilea ligger Samaria. Jøder på reise mellom Judea og Galilea dro ikke gjennom Samaria. Det gjensidige uvennskapet var stort. Jødene dro heller gjennom Jordandalen, øst for Samaria.

Men om Jesus står det at han måtte dra gjennom Samaria. Hvorfor det? Det kan ikke være noen annen grunn enn at han måtte fortelle også dem at han, Messias, var kommet. Samaritanene ventet også på Messias, og de måtte jo få vite at han var kommet! De måtte få vite hvem han var.

Fra å være en skeptiker ble kvinnen en troende. Ikke bare det; hun ble en effektiv evangelist gjennom et svært enkelt vitnesbyrd: «Jeg har møtt ham! Han har forandret mitt liv!» Hele byen hennes ble berørt av vekkelse!

Hvordan er det med oss – lar vi Den hellige ånd drive oss ut av vår komfortsone? Følger vi Jesu eksempel ved å gå til dem ingen andre vil gå til? Jesu disipler hadde neppe valgt denne veien, men siden de hadde sagt ja til kallet om å følge ham, så ble de med.

Jeg går til en somalisk kaffebar regelmessig nå. Jeg vet ikke om noen andre kristne som har vært der, men somaliske muslimer samles der. Jeg ber om å få møte en – kanskje en som livet har gått i stykker for, kanskje til og med en kvinne (!) – som jeg kan få vitne om Jesus, livets vann, for.

Jeg kjenner at dette vil jeg både praktisere og forkynne om!

2. Den andre kjente fortellingen er «den barmhjertige samaritan» (Lukas 10). Av alle ting forteller Jesus at der de jødiske lovkyndige, prester og levitter kommer til kort fordi de er bundet av et regelverk, der overgår en samaritan dem. Det er han som gjør Guds vilje. Og han gjør langt mer enn det noen kunne forvente!

Hva sier egentlig Jesus? Sier .an at mennesker som ikke har den rette troen og teologien, kan overgå de rettroende i gode gjerninger? Sier han også at rettroende og fromme kristne kan komme til å gå utenom mennesker i nød! Noen ganger av frykt!

Misjonsmarken – hva og hvor er det?

Det er det mange kristne gjør: Vi går ikke til muslimer på grunn av frykt. Eller kanskje på grunn av fordommer og diskriminering. Gjør våre religiøse holdninger at vi bare er opptatt av å hjelpe våre egne?

Det er så mange mennesker der ute – ikke minst muslimer – som har «falt i hendene på røvere». Islam som religion røver fra kvinner deres frihet og menn deres adgang til å tenke fritt. Den røver fra barn og unge muligheten til å stille spørsmål ved religionen deres. Den skaper frykt for de verste straffer fra Allah om de ikke gjør som koranen sier – selv om de ikke kan forstå et eneste vers i den arabiske koranen.

Jeg kjenner at jeg vil forkynne mer om dette også – og å vise barmhjertighet mot mine kjære muslimske venner! Men er jeg villig til å bruke alt jeg eier på at noen av dem skal bli frelst?

3. Den tredje historien er om dem som ble helbredet for spedalskhet (Lukas 17). To observasjoner: Det står ikke noe i teksten om at det bare var én samaritan blant de ti spedalske. Jeg tror heller ikke at teksten handler om takknemlighet og utakknemlighet.

I sin nød kommer de ti spedalske til Jesus og ber ham helbrede dem fra den forferdelige sykdommen som ikke bare gjorde dem legemlig, men også sosialt spedalske. De tilhørte hvert sitt folk og ulike religioner, men nøden hadde ført dem sammen.

Jesus sier til dem at de skal gå og vise seg for prestene, og det gjorde de sikkert da de opplevde å bli friske. Ni av ti gjorde det. Og de var helt sikkert takknemlige – også til Jesus! Var det flere samaritaner blant dem, gikk de til sine prester (i Garisim). Jødene gikk til sine prester. Men det var én som hadde forstått hvem Jesus var – en samaritan!

Tenk om det var i dag at felles nød brakte kristne, jøder, muslimer, hinduer, sikher, buddhister sammen. Så hørte de om at Jesus kan helbrede. Kunne det skje at en muslim og en hindu kom tilbake til Jesus fordi de forsto at han er Guds Sønn, Frelseren?

Jeg tenker på de gangene jeg har bedt for syke muslimer, hinduer og buddhister. Det er flere som har møtt Jesus på den måten og begynt å følge ham.

Jeg kjenner på nytt at også dette har jeg lyst til å tale og skrive mer om. En diakonal handling kan skape vekkelse. Jeg må være mer raus når det gjelder å dele ut velsignelser fra Jesus. Jeg må være mer frimodig i å be for syke – uansett om de er uten tro på Jesus.

De også har rett til å oppleve helbredelse og frelse i Jesus! Kanskje en av dem vil forstå hvem Jesus er. Kanskje en av dem vil komme til Jesus og takke ham i stedet for å gå i moskeen for å takke Allah eller dra på pilegrimsreise til Mekka for å tilbe en svart stein?

4. Den fjerde beretningen leser vi i Lukas 9: Samaritanene som ikke ville ta imot Jesus og disiplene hans.

I det siste har jeg målrettet oppsøkt muslimer fra én bestemt nasjon. Det er mange av dem i Norge, også i Bergen. Jeg har så mange nye kristne fra den nasjonen som venner på Facebook, og jeg har også møtt ganske mange av dem, spesielt i Afrika. Vitnesbyrdene til de nye kristne har gjort sterkt inntrykk. Det gjelder ikke minst vitnesbyrdene (gresk: martyría) fra dem som er blitt martyrer på grunn av sin tro på Jesus.

De fleste jeg har møtt i min by, har avvist vitnesbyrdet om Jesus. Tvert imot: De er eksperter på å angripe kristendommen; troen på Jesus som Guds Sønn, troen på at han døde på korset for å frelse verden, troen på Jesu oppstandelse. De betrakter Bibelen – slik vi har den – som en eneste stor forfalskning. De er ofte aggressive motstandere med argumenter på rekke og rad mot kristen tro. Det hender jeg blir motløs, men etter noen timer sier Den hellige ånd: «Gå til dem igjen og velsign dem!»

Hva sa Jesu disipler? «Skal vi by fare ned fra himmelen …?» Jesus irettesetter dem kraftig: «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse!»

Det utfordrer! Og enda en gang kjenner jeg at dette vil jeg øve meg i, forkynne og skrive om.

Jeg lengter etter vekkelse.

Norge, Sør-Sudan, Iran, Somalia og Israel