Lengter du etter vekkelse, sa du?

Lengter du etter at unge mennesker skal komme til tro på Jesus? At den oppvoksende generasjonen, med all sin tunge bagasje, skal finne ham som kan gi dem retning for livet? Han som kan trøste, tilgi, gjenopprette og kalle?

Har du i så fall reflektert over hva som er ditt eget kall midt i det hele? Hvilken rolle du er kalt til å spille? Hvor det er behov for deg?

For at det er behov, er det ingen tvil om. Det er både behov for dem som kan be og for dem som kan ta på seg frivillige verv, lede og veilede.

Og akkurat nå, når behovene i barne- og ungdomskullene er større enn på lenge, er tilgangen på gode, trygge frivillige ledere mindre enn før.

Trenden hadde pågått en stund. Det gikk tregere å mobilisere frivillige. Så kom pandemien. Den forstyrret vanene våre. Mange opplevde den som en velkommen pause. Et avbrekk fra hverdagens travelhet. Og mange opplevde at pausen ble så behagelig at den ble permanent. En kom seg ikke opp av godstolen igjen.

Konsekvensene for det frivillige arbeidet i lokalsamfunnene, i kirker, idrettslag, speiderforeninger, kor og korps, er betydelige.

Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) slår alarm om frafall av frivillige. Mange ledere orker ikke mer. De slutter. Blir hjemme i stedet for å bidra.

Da LNU-leder Margrete Bjørge Katanasho nylig overleverte en fersk rapport om konsekvensen av pandemien til statstådene Trettebergstuen og Toppe, sa hun ifølge VG at ett ord oppsummerer det hele: Mangel.

Det er mangel på aktive medlemmer, mangel på frivillige, mangel på folk til verv, mangel på ressurser som tid og penger, og mangel på kompetanse og kultur.

Flere organisasjoner merker et mye lavere engasjement enn før pandemien, skriver VG.

Pandemien har gjort noe med interessen for å delta i organiserte aktiviteter og viljen til å ta lederansvar. Dette er alvorlig. Over tid har det potensial til å forandre det norske samfunnet, slik vi kjenner det, med en frivillighet som har spilt en bærende rolle.

Dette berører også det kristne frivillige arbeidet. Av de 102 norske barne- og ungdomsorganisasjonene som er med i LNU, er 23 kristne. Søndagsskolen Norge, Acta, KRIK, Frikirkens Barn og Unge og Imf Ung er blant medlemmene.

I Søndagsskolen Norge merker de fortsatt virkningene av pandemien godt, forteller generalsekretær Gøran Byberg til Dagen.

«Ildsjelene er slitne», sier LNU-lederen. Når stadig flere trekker seg tilbake, blir det mer på dem som fremdeles står i vervene sine. Helt til de ikke orker mer og søndagsskolen, barneklubben eller speiderforeningen blir lagt ned.

Det kan virke udramatisk i seg selv, men ringvirkningene kan bli evige. Når det lokale gospelkoret legges ned, fordi dirigenten følte seg utslitt og alene, mister vi enda en arena der de unge kunne bli kjent med Jesus.

Margrete Bjørge Katanasho etterlyser politikere som er villige til å satse på barne- og ungdomsfrivilligheten. Hun krever bedre og enklere støtteordninger og at det blir lettere å låne lokaler.

Dette er viktige krav. Og de er allerede blitt hørt, et stykke på vei. Ap, Sp og SV på Stortinget sikrer flertall for konkrete tiltak som skal rydde opp i byråkratiske prosesser og gjøre hverdagen til frivilligheten enklere, melder NTB.

Men frivilligheten trenger mer enn penger. Uansett hva som er organisasjonens formål, trenger de trygge, modne ledere som kan følge de unge et stykke på veien i en kaotisk verden.

For de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene har frivilligheten en ekstra dimensjon. Bibelen taler med stort alvor om å formidle Guds ord fra generasjon til generasjon. «Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp», leser vi i 5. Mosebok.

Det er dette som er kallet vårt. Å gi det videre, og å spørre hva vi selv kan gjøre. Når lederne i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene slår alarm, må vi reagere. Dette er ikke tiden for å bli sittende i ro.