Levende Ord, 90-tallet og en ny drøm

Nylig lyttet jeg til de tre første episodene av Dagens podkast om Levende Ords vekst og fall. I den forbindelse tar jeg fram igjen noen refleksjoner jeg gjorde meg i desember.

På slutten av 1980-tallet, og utover i 1990-tallet, var det mye optimisme i mange kristenkretser i Skandinavia. Vekkelsen var ventet like om hjørnet. Her på berget sang vi at «Norge skal bli frelst» og «Vi skal innta landet», mens svenskene i sine byer sang at «vi ska bli en förvandlad stad».

På den ene siden var det en kultur hvor det ble brukt altfor store ord. Det manglet til tider en realitetsorientering, fordi man levde så innesnødd i sin egen verden. Det var ikke av det gode, for det er viktig å stikke fingeren i jorda og innse hvor man faktisk er, dersom man vil komme videre.

Samtidig var ikke følelsen av at noe stort var i emning tatt helt ut av det blå eller overåndelige. Det var ganske store ting på gang, spesielt blant ungdomsgenerasjonen.

Følelsen av at vannet steg, i mangel av bedre lignelse, ble en kollektiv følelse fordi kristne ungdommer fra svært ulike kretser både begynte å finne hverandre, samt oppdage at det faktisk fantes en verden utenfor bedehusveggene som også burde få ta del i alt det gode som skjedde.

Her finner du podkasten «Levende Ords vekst og fall»

Så ble mye av det hele kuppet. Av loviskhet. Av fanatisme. Av ytterliggående ledere og kretser som visste å påføre folk varige sår.

Mye av fokuset ble også selvsentrert. Folk ble stolte på vegne av egne uttrykksformer og stilarter, og gjorde disse til hellige i seg selv. En viss selvdyrking og navlebeskuelse utviklet seg, hvor selv mange av lovsangene ikke lenger var rettet mot Herren, men mot oss selv, som den «Josva-generasjonen» vi mente å være.

Stadig flere lovsanger begynte med ordene «Vi». Vi skal, vi er, vi kan.

Selv om vi i dag også høster fruktene av de positive tingene som tross alt skjedde, er det samtidig slik at en stor del av ildsjelene fra den tiden holder seg langt unna menighetskretser, og det krever ikke høy IQ eller EQ å skjønne hvorfor.

Men nå som loviskheten og fanatismens ekle ånd har blitt avslørt i de fleste kristenkretser, og stadig blir det hos flere og flere av etternøler-kretsene som fortsatt er preget av den slags, skulle jeg ønske det ble blåst mer liv i drømmene som opprinnelig fantes der.

For å sitere en gammel Bjørn Eidsvåg-låt: «Du og jeg har en gammel drøm, en drøm som aldri dør, og vi skal vise hele verden at det kan bli bål av gamle glør.»

(Men i lys av det jeg nettopp skrev om at fokuset på 1990-tallet for ofte ble flyttet fra Jesus selv til det «vi» kunne gjøre, så la oss heller tenke oss at dette er Herrens drøm. Det er han selv som kan tenne opp ilden igjen, når vi kobler oss på ham. Det skjer ikke ved at vi blir stressa eller hyper opp visse ting. Herrens drøm er en drøm som aldri dør: At hele verden skal få oppleve ham.)

Jeg håper nåværende og neste ungdomsgenerasjon kan oppleve den samme åndskraften og framtidstroen som vi gjorde på 1990-tallet, men uten de avsporingene som loviskheten og fanatismen representerte.

Jeg drømmer om å få se den gode kombinasjonen av brennende hjerter og senkede skuldre. Altfor mange har bare en av de to. Begge deler sammen, kan utrette mirakler.

Denne teksten ble først publisert på Davidsliv.com, og er gjengitt med tillatelse.