Liberal eller hjerteløs?
Å være konservativ i sitt forhold til Bibelen innebærer en klar forpliktelse til å være hjertevarm.
I gårsdagens avis kunne vi lese et sterkt innlegg fra Audun Opland, sogneprest i Rollag og Veggli. Han lever selv i registrert partnerskap.
Opland uttrykker forståelse for at Den norske kirke skal ha rom for to syn på homofilt samliv. Men han fremmer sterk kritikk mot de biskopene som ikke vil ordinere prester som lever i likekjønnede ekteskap eller gi kirkelig støtte til slike samliv.
Annonse
Audun Opland kritiserer ikke bare standpunktet i seg selv, men spør hva kirkens konservative fløy gjør for å imøtekomme de menneskene som blir sterkest berørt av dette standpunktet.
Les innlegget her: Biskop Midttømmes uutholdelige letthet
Bibelen er en dypt realistisk samling bøker. Og det er intet nytt i at mennesker i ulike spørsmål kjemper med å komme til rette med Guds ords veiledning.
Det kan gjelde på det seksuelle området, eller det kan gjelde helt andre områder i livet.
En kristen er ikke lovet noe enkelt liv, men et liv i trygg visshet om at Guds nåde er stor nok til sikre vår frelse når vi vender oss til Jesus Kristus og ber om tilgivelse for våre synder.
Det er imidlertid ikke slik at vi først kan sette opp noen gitte kriterier for rett og galt og så forlange Guds aksept av disse.
Det er heller ikke slik at valget står mellom å være liberal eller å være hjerteløs.
Audun Opland går særlig i rette med Møre-biskop Ingeborg Midttømme og hennes uttalelser til Dagen under kirkemøtet i forrige uke. «Det har ikke vært noen enkle timer jeg har bak meg nå», sa hun. Utsagnet kom etter bølgen av kritikk som hadde skylt mot biskopen fordi hun ikke ville ordinere lesbiske Hanne Marie Pedersen-Eriksen til prestetjeneste.
Annonse
Opland påpeker med rette at det kan være «tøft å mene noe mange er uenige i». Samtidig fremholder han at smerten er mye større hos de homofile som føler seg rammet av den tradisjonelle teologiens restriksjoner når det gjelder samliv.
Henvendt til den konservative fløyen i kirken og deres budskap til homofile spør han: «Skjønner de ikke at det å si nei til dette er utrolig, ufattelig vanskelig, og at det vil medføre et liv i vedvarende kamp med seg selv?»
Ingen parter kan ta monopol på smerte. Og det har neppe særlig mye for seg å rangere den enes opplevde vanskeligheter mot den andre. Når biskop Midttømme sa at hun hadde hatt bak seg noen vanskelige timer, er det derfor lite formålstjenlig å sammenligne hennes vanskeligheter mot andres vanskeligheter. Snarere kan vi ta alles opplevelser på alvor, uten at disse automatisk kan styre hvordan vi tenker og handler.
Det er ingen grunn til å tro at Ingeborg Midttømme møter homofilspørsmålet med letthet. Tvert imot. Men det er grunn til å spørre, ikke bare henne, men også alle dem som vil opprettholde troen på det heterofile ekteskapet som den bibelsk legitime arenaen for seksuelt samliv, hvordan de vil forholde seg til dem som kjenner på seksuell tiltrekning mot mennesker av samme kjønn som dem selv.
Ingen tjener på at kirkens konservative krefter bruker bibeltroskapen som skjold slik at man slipper å forholde seg til den smerten som homofile lever med.
Snarere trenger vi å kjenne Guds ord så godt at vi blir grepet av den samme kjærligheten som Jesus formidlet til mennesker. Han tok ikke lett på det Guds ord kaller synd, men viste samtidig mennesker med ulik bakgrunn en respekt og kjærlighet som forbauset samtiden.
Å være konservativ i sitt forhold til Bibelen innebærer en klar forpliktelse til å være hjertevarm.
