Liberal teologi må forstås i et bredere perspektiv

Liberal teologi er blitt et tema for debatt i Dagens spalter. Både historisk og systematisk er dette tema interessant. Når noen er skeptiske til bruk av denne betegnelsen, skyldes det nok at den forbindes med kirkestriden på 1920-tallet. Det har lenge vært slik at denne striden vil man helst holde gjemt på historiens mørkeloft.

Under kirkestriden het det blant aktive troende at man burde holde seg borte fra liberale teologers forkynnelse. Man skulle heller ikke trekke dem inn i foreningsarbeidet på bedehuset. Dette var viktige poeng i den såkalte Calmeyergatelinjen, som de frivillige organisasjoner innen Den norske kirke (Dnk) vedtok i 1920. Slik ville man hindre at den rette bibelske lære (Den apostoliske trosbekjennelsen) ble oppløst ved påvirkning av liberal teologi.

Liberal teologi sto for læreavvik. Calmeyergatelinjen skulle virke som et defensivt lærevern. Striden sto om den apostoliske bekjennelse. Men liberal teologi må også forstås i et bredere perspektiv.

Liberal teologi er et apologetisk forsøk på redde kristen gudstro i møte med nytidens moderne kultursituasjon.

Under opplysningen på 1700-tallet ble kristen skapertanke, frelsesåpenbaring og skriftautoritet sett på som overtro – ikke blant allmuen, men eliten i samfunnet. Det gudskapte, men falne mennesket ble fortrengt. Det frie, bevisste og tenkende jeg kom i stedet. Det var kulturens ideal og basis. Dets livsmål var erfaring av «lykke», dypest sett ved fri selvrealisering. Kirkeautoritet og bibelske læresetninger burde man frigjøre seg fra, slikt undertrykte det frie jeg.

Dette tenkesettet er etter hvert blitt dominant i vår kultur.

For å redde religionen tok den liberale teologi utgangspunkt i at mennesket anser seg forpliktet til å gjøre det gode. Gud ble da en nødvendig idé for å begrunne en bærekraftig etikk. Mennesket hadde også en bevisst følelse av at det fantes en dimensjon utenfor eller over det rent dennesidige materielle og biologiske liv. I det kunne troen finne et feste og en begrunnelse. Kristne knyttet denne følelsen til kristne «sannheter» og «verdier». Og følelsen ble til tro og erfaring.

Men troen måtte ikke bli påtvunget mennesket utenfra eller ovenfra. I frihet måtte den enkelte gjøre religiøse «sannheter» til sine. Da måtte de heller ikke være i konflikt med vitenskapens virkelighetssyn. Opplyste mennesker kunne ikke slutte seg til en slik tro. Albrecht Ritschl (1822–1889), som kan kalles den liberale teologiens far, la disse forutsetninger til grunn for sin teologiske metode for tolkning av bibelske sannheter.

En av disse sannhetene, vel den mest grunnleggende, er at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn. Denne «sannheten» kan vi holde fast ved også i dag, mente Ritschl, men da som et språklig uttrykk for at vi har Jesus som den høyeste verdi for oss.

Men i virkeligheten, den vitenskapene beskriver, er ikke Jesus Guds Sønn. Han var et menneske, men som hadde en så genuin personlig og opphøyet religiøsitet at han inspirerer oss til å etterligne ham, hans tro og liv. Slik blir vår egen personlighet en religiøs personlighet etter Jesu forbilde.

Den liberale stjerneteologen Adolf von Harnack (1851–1930) fant hos (den historiske) Jesus en dyp tro på en kjærlig Gud Fader, på menneskesjelens uendelige verdi og et liv i selvhengivende kjærlighet. Dette var for Harnack kjernen i kristendommen. Den var blitt tildekket av kirken ved de dogmer den hadde vedtatt, en prosess som begynte alt i Det nye testamente. Derfor bør evangeliet om Jesus, hans guddom, undere, forsoningsdød og legemlige oppstandelse til vår frelse saneres vekk, slik at Jesu eget evangelium om Faderen kan prege oss.

Den alvorligste utfordring for kristentro og teologi, er fremveksten av den praktiske ateisme. Den har lagt sterke føringer for vestlig kultur, og som i dag har fått fullt gjennomslag.

Karl Marx (1818–1883) og etter ham Sigmund Freud (1856–1939) utviklet en «mistenksomhetens hermeneutikk», som avslørte at religionen reflekterte henholdsvis politisk-økonomiske og (i det enkelte menneske) psykiske, underbevisste konflikter. Ved politisk-økonomisk endring eller psykoterapi kunne disse overvinnes. Da oppheves også forutsetningene for religionen, som da vil forsvinne nesten av seg selv.

I dag ser vi at ateismen har slått bredt igjennom. Ateisme/agnostisisme betraktes som den alminnelige livsholdning.

Også i vårt senmoderne samfunn har mennesket et livsmål både individuelt og kollektivt. Det er dennesidig og materialistisk. Overordnet er fri realisering av biologisk vitalitet og da fremfor alt ved seksualiteten. Fri utfoldelse av jegets seksualitet er et gode alle har rett på. En viktig hindring er overlevert kristen moral om kjønnsrelasjoner, ekteskap, abort etc.

I dag brukes teologi til å demontere denne moralen og legitimere blant annet homofil praksis, fritt valg av kjønnsidentitet, «fri abort» og så videre. Denne teologi følger et kjent mønster. Jeget skal frigjøres slik at det kan erfare lykken forstått som «human flourishing», realisert ved ri utfoldelse av seksuell vitalitet, gjerne ved teknologiske eller vitenskapelige hjelpemidler.

Er denne senmoderne teologi egentlig teologi, er den ikke først og fremst antropologi? Dens utgangspunkt er Guds fravær i verden. For naturvitenskapen er det ingen guddom som er nærværende i vår virkelighet.

Moderne teologi vil begrunne Guds nærvær ved emosjonell erfaring av en mysteriøs virkelighet man kaller «gud». Uansett blir «gud» noe vi har gitt oss selv, vår egen selvkonstruerte guddom. Denne gudstanken er for lengst avslørt av den moderne ateisme.

Mennesket har skapt seg en Gud i sitt eget bilde, hevdet Ludwig Feuerbach (1804–1872). Likevel er gudsbildet blitt et viktig begrep i moderne liberal teologi. Gudstro består da i å ha et gudsbilde. Det kan være vagt vurdert ut fra gudsåpenbaringens innhold gitt i Skriften. Det kan virke subjektivt og relativt. Men den moderne liberale teologi har likevel et distinkt gudsbilde.

Ett trekk er særlig viktig: Gud er inkluderende. Gud setter ikke skiller. Verken mellom tro og vantro eller kirken og verden. Historien når sitt mål i et gudsrike som alle mennesker har fått del i.