Like etter Jom Kippur kom Israels 11. september

Rystende scener utspant seg i Israel lørdag morgen. Allerede samme formiddag begynte noen å snakke om at dette var Israels 11. september.

Nå har øyenvitneskildringene begynt å strømme på. Unge mennesker midt i 20-årene som blir kidnappet av Hamas-terrorister, familiemedlemmer som kjenner dem igjen på videoer.

Jerusalem Post melder om 750 mulige savnede, mens nyhetsbyrået AFP lørdag kveld meldte om minst 300 drepte israelere og nær 1.600 sårede. Søndag ettermiddag ble tallene ifølge israelske medier oppjustert til 400 drepte og 2.000 sårede. Samme dag ble det meldt om omkring like mange drepte palestinere.

I krig blir vanligvis graden av suksess målt i en eller annen relasjon til hvor få sivile som ble rammet. I Hamas' terror er logikken omvendt. Dermed blir både kvinner og barn legitime mål. Den slags umenneskelighet sier en del om hvem Israel står overfor.

«Nå er det ingen vei tilbake», skrev NRKs utenriksredaktør Sigurd Falkenberg Mikkelsen lørdag. De 5.000 rakettene og de flere hundre bevæpnede palestinerne som trengte seg inn i Israel vil bli møtt med et resolutt svar fra Israels militære styrker.

Aftenpostens Harald Stanghelle konstaterte at lørdagens angrep er «det verste på 50 år». Siden i går morges har det også blitt meldt om angrep fra Hizbollah i nord, og søndag morgen avverget israelske marinesoldater et angrep fra sjøen. Dette er ikke over.

For en måned siden var jeg på kino og så filmen «Golda». Den handler om hvordan daværende statsminister Golda Meir håndterte det vi nå kjenner som Jom Kippur-krigen i 1973.

Storfilm om Golda Meir: Hun fryktet at Israel kom til å tape alt

Fredag var det etter vestlig kalender 50 år siden denne krigen begynte, krigen som begynte da Israel stod stille i forbindelse med den store forsoningsdagen – Jom Kippur. Dagen etter våknet altså Israel til den rystende nyheten om et omfattende angrep fra terroristene i Hamas.

Det er et sterkt øyeblikk i filmen når statsministeren utbryter «Dette er 1948 om igjen». Det var det året staten Israel ble etablert, og det var det året landet ble angrepet fra alle kanter.

Utsagnet vitner dermed om et eksistensielt alvor. Israels sikkerhet og suverenitet var truet.

En viktig del av bakteppet i filmen er at krigen var ventet. Israel var klar over at fiendene bygget seg opp, men de visste ikke når og hvordan koalisjonen med Egypt og Syria i spissen ville slå til. Meir ble kritisert for å ha mobilisert for lite, for sent.

Nå kan vi bare ane hvilke etterspill helgens angrep kommer til å få. Hvordan i alle dager var det mulig at Hamas kunne gjennomføre så omfattende forberedelser, med så mange mennesker involvert, uten at Israels etterretning fanget det opp?

Israels omstridte statsminister Benjamin Netanyahu har over tid profilert seg som garantisten for Israels sikkerhet. Under mer normale omstendigheter ville et slikt angrep styrket statsministerens stilling.

Ytre press kan føre til indre samling. Kanskje blir det det som skjer nå også. Men her har åpenbart garantiene sviktet.

Nå har Netanyahu invitert sine politiske motstandere inn i regjeringen. Vi får se hva partiene som har markert sterk motstand mot nettopp Netanyahu svarer på det.

Likevel handler ikke dette først og fremst om hvem som skal være statsminister og hvilke etterretningsfolk som må bære det tyngste ansvaret. Dette handler først og fremst om de sivile som våknet av at lørdagen, sabbaten, fikk en grusom start som de hadde grunn til å tro at de var sikret mot.

Bare det faktum at Hamas har kunnet ta kanskje 50 gisler vitner i seg selv om det store alvoret. Gisler skaper en egen dynamikk i slike konflikter.

Under 2006-krigen mot Libanon ble to israelske soldater tatt som gisler. Det dannet noe av grunnlaget for en omfattende israelsk militæroperasjon.

Samme sommer ble den da 20 år gamle soldaten Gilad Shalit tatt til fange inne i Israel og fraktet til Gaza hvor han ble holdt som gissel i fem år. Han ble løslatt i bytte mot drøyt 1.000 fanger fra Israel, i hovedsak palestinere og andre arabere.

Det fikk betydelig oppmerksomhet. Når vi nå vet at antallet gisler er vesentlig høyere, kan vi bare spekulere i hvordan det vil påvirke den videre utviklingen.

Samtidig kunne vi søndag formiddag se Bjarte Ystebø rapportere direkte på TV 2s Nyhetskanalen fra den vanligvis fredelige badebyen Netanya.

Bjarte Ystebø er på ferie i Israel: – Må holde oss maks 90 sekunder fra tilfluktsrommet

Gruppen som har reist til Israel for å feire løvhyttefesten i regi av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem er trygge og har det tilsynelatende bra, selv om byene Ashdod og Sderot, ved grensen til Gaza, befinner seg bare en drøy times kjøretur unna.

Det er omtrent som å oppholde seg i fredelige Oslo, mens det er krig på Hamar, eller i fredelige Stavanger mens det er krig i Egersund.

Dette paradokset er nærmest normalisert i Israel. Men det blir til de grader synliggjort nå når den vedvarende spenningen faktisk fører til omfattende angrep fra Hamas.

Og ingen trenger å være i tvil: Når Hamas snakker om å få slutt på okkupasjonen, er det ikke 1967-grensene de snakker om.

Israel tillot seg tydeligvis å blunke. Det ble skjebnesvangert. Nå må de arbeide hardt for å gjenvinne kontrollen.

For sivilbefolkningen i Gaza må dette være noe av det verste som kunne skje. Det er nok en gang et underordnet hensyn for Hamas. De visste hva de gjorde.

Dermed er vi tilbake til det berømte sitatet fra Golda Meir, selv om det er uklart om hun faktisk sa det: «Det blir fred med araberne når de elsker sine egne barn mer enn de hater oss.»

Filmen om Golda Meir går fortsatt på kino.