Likhet mellom norsk folkereligiøsitet og islam

Hva har muslimsk innvandring til Norge de siste årene betydd for det norske samfunnet? Mange synes egentlig vi vet lite. Hva vet vi?

Vi som har lest Åsne Seierstads bok «To søstre», har lært at det er noen som underviser og preger skoleelever til å bli radikale islamister i kamp for IS. Hvor mange lignende situasjoner finnes andre steder? Er hun omtrent den eneste journalisten her i landet som finner fram slike opp­lysninger?

Hva betyr kampen mot radikalisering for skolemiljøet? Ikke bare på søstrenes skole, men på skoler landet over? Går det ut over undervisningen, slik ganske sikkert kampen mot mobbing gjør ved at tid må brukes på det. I stedet for å bekjempe noe vondt skulle tiden ha vært brukt på faglig læring.

Hva betyr innvandringen for arbeidssituasjonen? Innvandrere, både muslimske, kristne og andre, har gått inn i jobber som nordmenn helst ikke ville ha. Jobber som er ledig fordi vi har en abortlov som dessverre har stoppet liv og en arbeidsstyrke på cirka en halv million arbeidstakere. Innvandrerne har i høy grad reddet den alvorlige situasjonen som abortloven har forårsaket.

Hva betyr det religiøst? Det sies det nå er lettere å snakke om religion på grunn av muslimsk innvandring. I den forbindelse må vi og ta med at i hovedstaden er det kristne innvandrermenigheter som ligger svært godt an når det gjelder gudstjenestebesøk, og hvor mange kristne er frimodige og gjerne snakker om sin tro.

Jeg har ofte hørt spørsmål om hva grunnen kan være til at norske pressefolk og politikere flest har vært så positive til innvandring, ikke minst muslimsk. Jeg tror islamekspert Jan Opsal pekte på noe viktig i et intervju jeg hadde med han i 1989. Han sa blant annet følgende om muslimsk tro og folkereligiøsitet: «Lev så godt du kan med Allahs hjelp.

Du – og ingen frelser – skal ordne opp i ditt liv. På dommens dag veies de gode gjerninger mot de dårlige. Slik tenker muslimene. Deres oppfatning faller godt sammen med norsk folkereligiøsitet, men ikke med kristen tro.»

Når folkereligiøsitet og muslimsk tro sammenfaller (mange vil sikkert protestere på det) i synet på at man ikke trenger søke hjelp hos en frelser, en forsoner slik Jesus er for de kristne, kan man spørre hva det betyr at folkereligiøsiteten på dette feltet får støtte fra muslimsk tro? Og da kan man også spørre: Har muslimenes tro vært med på å gjøre det norske folk mer preget av folkereligiøsitet enn før?

I forlengelsen av dette kan man også ta med at flere undersøkelser har vist nedgang i alkoholbruk de siste årene, ikke minst blant ungdom. I hvor stor grad har totalforbudet islam mot alkohol påvirket norsk ungdom med annet livssyn?

Det har vært få undersøkelser om hva muslimer i Norge tror på og mener, og lite har kommet fram om hva som imamene underviser. Det er ganske betegnende, for ikke å si avslørende, at en stor undersøkelse som er gjort, ble satt i gang av en enkeltperson, ikke noe institutt, nemlig lege og samfunnsdebattant Bushra Ishaq. Den ble gjennomført av TNS Gallup høsten 2015 til våren 2016.

Spørsmål ble sendt til 10.000 personer med bakgrunn i åtte land som Pakistan, Irak, Marokko. Spørsmålene ble bare sendt på engelsk og norsk. Vel elleve hundre svarte, men bare 845 av svarene ble til slutt med i undersøkelsen og analysene. Selv om fagfolk har gått god for undersøkelsen, er antall svar vært lite. Det er lett å anta at mange med ekstreme synspunkter ikke ville svare.

Til Aftenpostens A-magasinet, som i fjor presenterte undersøkelsen, sier blant annet Dana-Æsæl Manoucherhri i organisasjonen LIM, som jobber for integrering, at funnene er rosenrøde, og svarene er ønsketenkning. Også stortingsrepresentant Abid Raja har innvendingene mot påliteligheten og tror ikke svarene reflekterer virkeligheten fordi de som har svart, er ressurssterke muslimer som er mer positive til vestlig væremøte enn andre muslimer.

Av ekstreme synspunkter kom dette fram i undersøkelsen: Tre av ti, det vil si cirka 60.000 norske muslimer, mener det er viktig å følge sharia, lover som innebærer kroppslig avstraffelse som pisking og steining. To prosent av de spurte mener aksjonene i USA 11. september 2001 kan rettferdiggjøres.

Hver syvende muslim vil ikke avvise rettferdiggjøring av aksjonene. 13 prosent vil ikke svare på spørsmålet. To prosent mener også at hvis Norge skulle lage en ny grunnlov, må den baseres utelukkende på sharia. Syv prosent, anslagsvis 14.000 norske muslimer, mener at islam ikke misbrukes når terror begås i islams navn.

Abid Raja kaller det motbydelig at to prosent mener det, og frykter at tallet kunne ha vært høyere hadde flere svart.

Går vi til en tysk undersøkelse fra 2015 fra Kriminologisches Forskningsinstitut Niedersachsen, viser den følgende: 27,4 prosent sier islamske sharia (lover) er mye bedre enn tyske lover. 29,9 prosent kan tenke seg å kjempe for islam og risikere livet. Om norske muslimer har denne eller en annen oppfatning vet vi ikke.

Personer fra 18 år og opp til 75 år har vært med i den norske undersøkelsen som Busra Ishaq tok initiativet til. Det er lov i samfunnet vårt å ha de ekstreme synspunktene som mange har. Men betyr det noe at så mange mener det de gjør? Hvilken retning går utviklingen, blir de flere eller færre?

Betyr det noe for situasjonen i en klasse med 18-åringer at syv prosent mener islam ikke misbrukes når terror begås i Allahs navn? Eller at ganske mange ikke vil svare på hva de mener om angrepene mot tvillingtårnene i USA og at syv prosent ikke vil avvise at angrepene kan rettferdiggjøres?

Her er utfordringer for sosiologer og andre forskere om de vil og tør. Det må da være interessant – og nyttig – å finne ut nå hvilke endringer skjer i vårt eget samfunn, og ikke vente i 50 år og overlate forskningen til de historikere som lever da.