TYDELIG: Ansiktet på mannen i Likkledet når det blir fotografert med en svart/hvitt film. Det kan da ses meget tydeligere på grunn av at avtrykket er et negativ.

Privat

Likkledet i Torino – en kontinuerlig utfordring for vårt intellekt

Mange har undret seg over at ett enkelt resultat fra en ny og lite uttestet dateringsmetode i 1988 skulle kunne overprøve 120 års forskning med den til enhver tids mest avanserte apparatur, anslått til sammen å være cirka 300.000 timer, på vitenskapshistoriens suverent mest undersøkte objekt, Likkledet.

Jostein Andreassen, forfatter, bestyrer av nettstedet torinokledet.no

Publisert 29.11.18 - 18:02 Sist oppdatert 29.11.18 - 18:02

Nå i oktober var det 30 år siden vi fikk høre at Likkledet i Torino var blitt radiokarbondatert. At dette berømte Kledet «bare» skulle stamme fra årene 1260–1390, vakte stor oppsikt over den vestlige verden.

Kardinal Ballestrero i Torino, den «pontifikale vokter» av Likkledet, tok opplysningen til orientering. Han uttalte at «Kledet er ikke gjenstand for kirkens tro, men anses som et ikon». Slike ord brukte også pave Johannes Paul II.

Annonse

Han hadde i 1983 fått Likkledet overdratt fra fyrstehuset Savoia som hadde hatt det som sitt private eie i 500 år. Imidlertid var kardinalen svært kritisk til laboratorienes gjennomføring, og på sin egen pressekonferanse sa han:

torino: Bildet øverst illustrerer hele det området av Likkledet hvorfra C14-prøven ble tatt. Dette er her belyst bakfra med ultrafiolett lys, og det opprinnelige Kledet ble da rødgult mens senere reparasjoner ble svarte på grunn av fargestoffet alazarin. Bildet nederst viser hvordan det samme området oppfattes med det blotte øye. Den lyse delen lengst t.v. er en bit av det underliggende støttekledet. Det er av lin og stammer fra 1534. Dette er farget med alazarin for å få det mest mulig likt Likkledet. Her kan en se at det da ble svært likt den delen som ble klippet av til C14-test (markert på bildet). Tydeligvis markerer dette en reparasjon i kanten utført omtrent samtidig. En aner de spleisede trådene i overgangen mellom gammelt og nytt. Disse bildene er tatt i 1978, ti år før C-14-testen. Hadde de som utførte denne undersøkt på forhånd, hadde de utvilsomt tatt prøven et helt annet sted på Kledet og ikke «på det absolutt verste stedet». Derfor ble C-14-testen så aldeles feil, skriver Jostein Andreassen.

En av dem som stod for dateringen, professor Edward Hall ved Oxford-laboratoriet, hadde samme dag uttalt at «de som måtte mene noe annet enn at Kledet var middelaldersk, bare kunne fortsette med det, på samme måte som der finnes en forening som tror at jorden er flat:

Det var en mange-millioner-pund-business å lage forfalskninger i det 14. århundre. En eller annen fikk bare tak i et stykke lintøy, forfalsket det og solgte det» (The Independent 14. okt. 1988).

Men ettertiden har vist: Kardinalen var den som fikk rett. Det er et faktum at ikke noen gang har en slik prøve tilnærmelsesvis blitt så sterkt kritisert i alle ledd, både med hensyn til forarbeid, prøvetaking, dateringsarbeid, presentasjon av resultat, etterspill og hemmeligholdelse av data.

Likkledets fremste historiker, briten Ian Wilson, hevder at det hele i virkeligheten var «a very bloody war to the death» mellom de to dateringsteknikkene, den «gamle» LIBBY- og den nye AMS-metoden (The Shroud 2010:86). Liknende uttrykk bruker de to italienske forskerne Petrosillo/Marinelli i sin bok The Enigma of the Shroud (1996:127) der de nitidig har gått gjennom alle stadier av prosessen.

Men belønning for resultatet på en million pund fra «rike forretningsmenn» var det professor Hall og Oxford-laboratoriet som fikk, og det er anslått at han innkasserte mer enn hundre tusen pund for å lekke resultatet før limit til nyhetshungrige media som The Sunday Telegraph, Evening Standard og Timewatch i BBC.

Mange har undret seg over at ett enkelt resultat fra en ny og lite uttestet dateringsmetode i 1988 skulle kunne overprøve 120 års forskning med den til enhver tids mest avanserte apparatur, anslått til sammen å være cirka 300.000 timer, på vitenskapshistoriens suverent mest undersøkte objekt.

Allerede i 1902 hevdet Yves Delage, professor i anatomi ved Sorbonne, etter nøye studier av Likkledet at «muligheten for at avtrykket på Kledet ikke skyldes Kristi legeme, setter jeg som en til ti milliarder» (Resch: Das Anlitz Christi 2005:12).

Annonse

Nevnte Wilson skriver at helt siden denne agnostikeren sitt foredrag for over hundre år siden, har ikke en eneste medisinsk spesialist kommet opp med bevis som alvorlig benekter de funn som er slått fast:

«Blodflekkene og dødsstivheten er for dem fullstendig overbevisende», skriver han (2010:41). På linken Torinokledet.no har undertegnede listet opp hele 60 rettsmedisinere som i tidens løp har godkjent Likkledet som ekte.

Nylig kom det fram at italienerne Borrini/Garlaschelli har imøtegått dette, sørgelig alene. Men er det fri forskning når sistnevnte beviselig har sin betaling fra skeptikerorganisasjonen CICAP, ikke usannsynlig for å uroe Kledets omdømme?

Derfor kommer disse, omtrent som de eneste forskerne, selvsagt alltid negativt ut: Om de skulle komme til et forskningsresultat som skulle bekrefte Kledets ekthet, ville det utvilsomt gå ut over lønnseddelen. Men allerede kort tid etter deres publikasjon, ble de sterkt imøtegått at fremtredende Likklede-forskere fra Italia, USA og Spania.

Vi som har arbeidet med og forsket på Likkledet i mange år, legger selvsagt godt merke til at det er de ytterst få publikasjoner fra skeptikerne som slås opp i media, selv om alle de bøker og vitenskapelige artikler som stadig og mangfoldig kommer ut til fordel for dets ekthet, blir «uteglemt» eller neglisjert, til tross for at disse de siste 20 år har vært i sterkt overtall, over 97 prosent!

For det er nettopp C14-dateringen, basert på én enkelt prøve fra et forurenset hjørne, med en svært kritikkverdig metodikk og uten bruk av blindprøver, som er underkjent i litteraturen: Slik er virkeligheten: Kledet er slett ikke kontroversielt, det er kun kontroversielt for dem som tror at det er det!

I 2005 ble det ettertrykkelig bevist av forskeren Raymond Rogers ved det kjente Los Alamos-laboratoriet, opprinnelig en skeptiker som trodde at Likkledet var falskt, at C14-prøven var hentet fra en tidligere reparasjon.

I virkeligheten, men ikke synlig for det blotte øye, var den helt ulikt det opprinnelige Kledet, med spleisede tråder og spekket med fargestoff, og så videre. (Les min bok Likkledet i Torino. C14-dateringen – Hva skjedde? – Torinokledet.no 2018).

Annonse

Folk vet dessuten ikke om at det er tatt to andre alderstester som indikerer at det er fra Kristi tid – J. Heller 1980 og G. Fanti 2015.

Den amerikanske forskergruppen STURP med blant annet deltakere fra NASA og over 400 andre vitenskapsfolk 1977–81, konkluderte med at Kledet var ekte. Men hvordan det var blitt til, forble et mysterium, skriver John Heller i boken Report on the Shroud of Turin (1983:218). Fremdeles skjønner ingen hvilken «teknikk» som er brukt, og blant annet siden avtrykket bare går 1/5000 millimeter inn i lintøyet, lar det seg ikke kopiere, utallige forsøk til tross.

Italienske P. Di Lazzaro har med sitt team drevet eksperimenter med ultrafiolett lys på lintøy nå i fem år. Han kom til: «Dersom den mest avanserte teknologien som er tilgjengelig i vår tid, ikke kan produsere et avtrykk med de samme fysiske og kjemiske egenskaper som Likkledet, hvordan kunne dette ha blitt utført av en svindler i middelalderen?» (Filmen A Great Injustice 2016).

For en eventuell forfalsker må ha vært en gluping: Oppfinner/oppdager av fotografikunsten, røntgen, blodomløpet og med forskjell mellom veneblod og arterieblod, blodtyping, mikroskopet, pollenanalysen, og så videre. Stort sett var han mange hundre år forut for sin tid! Det var først oppfinnelsene gjort nå 6–700 år etterpå som kunne vise hvor «dyktig» han måtte ha vært.

Imens fortsetter Likkledet å være en utfordring for alle ateister og for vårt intellekt!