Liljer på marken og ålegress i sjøen

For en tid tilbake skrev jeg en kronikken «Vi i verden og hvalens verdi». Denne gangen vil jeg skrive litt om to ganske mye mindre arter. Ålegress og bomull.

Katastrofen

Jorden er i en bærekraftig katastrofe. Mennesker forbruker langt mer av jordens ressurser enn vi burde. Vel. Ikke alle mennesker. Flesteparten av menneskene i verden har et gjennomsnittlig forbruk av naturressurser som er innenfor jordens tåleevne.

Den jevne vestlige verdensborger, derimot, bruker flere ganger mer av jordens ressurser enn det som regnes som bærekraftig. Allerede i juli i år hadde verden brukt opp årets kvote av fornybare ressurser. Vi nordmenn er ikke bedre.

Vi er mye verre. Vi brukte opp vår del allerede 12. april. Dersom alle skulle leve som i Europa og USA, hadde vi trengt bortimot tre jordkloder. Vi har bare én og da skjønner vi, eller vil ikke skjønne, at flesteparten av våre medmennesker må klare seg med langt, langt mindre enn oss. Vi er rike fordi noen andre er fattige.

Hvilke ressurser bruker vi for mye av, og hva er konsekvensene? Det er et så langt svar på det spørsmålet at vi må forenkle til det minimale i en kronikk som denne. Men tenk på at problematikken som blir presentert i det følgende er overførbar til nær sagt alle industrier.

Det er skrevet så mye om fossil energi at vi lar den tematikken ligge. Det holder med en rolig påminnelse om at fossil energi som er lagret i jordens dyp ikke er en trussel mot noe som helst. Fossil energi som frigjøres uten kontroll har gitt, og gir, enorme miljø- og klimamessige utfordringer.

Bomull til klær

Bomull brukes til klær. Hver nordmann kjøper i snitt litt over 13 kg klær i året og kvitter seg årlig med omtrent like mye. Dette var de laveste tallene jeg fant. Andre artikler pekte på det dobbelte. Det viste seg å være kjempevanskelig å finne god forskning på temaet, men for å sette i perspektiv; en amerikansk artikkel jeg fant pekte på at 109 plagg per person er «plenty». Nordmenn har et snitt på fire ganger så mye om vi regner forsiktig.

Vi har et absurd høyt klesforbruk i Vesten. Reklamen og industrien har en del av skylden. Ukritisk og umodent konsum har resten. Et mindre flatterende ord er grådighet.

Tekstilindustrien står for omkring 10 prosent av verdens klimautslipp. Det kreves cirka 2.700 liter vann for å produsere en t-skjorte av bomull. Det er like mye vann som én person drikker i løpet av 2,5 år. Til sammenligning kreves det 250 liter vann for å dyrke 1 kg poteter. I tillegg trengs det et vannglass med svært giftige kjemikalier for å produsere den samme t-skjorten.

Landområder som heller kunne vært brukt til verdifull matproduksjon okkuperes til bomull. Tekstilfabrikkenes makt tvinger mennesker bort fra utdannelse og inn i helsefarlig og luselønnet arbeid.

I andre enden skapes nye miljøproblemer med søppelberg av klær fulle av plast, kjemikalier og bortkastet bomull. Verden opplever en etisk og miljømessig katastrofe vi aldri før har sett maken til. Hvordan skal vi forholde oss til dette?

Hva Mesteren sa

Mesteren sa: «Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (Matteus 6,28–34).

Jesus mente ikke at vi skulle gå nakne. Han mente heller ikke at vi ikke skal kjøpe og selge klær. Men han mente på ramme alvor at vi ikke trenger mer enn vi trenger. Du kan arbeide for det du trenger for dagen. Du trenger ikke arbeide for fylle opp matlager og klesskap som med saker som ikke blir brukt.

Ålegressets betydning

Fisk brukes til mat. Gjennom hele sivilisasjonens historie har vi blitt rikelig velsignet av havet. Nå er havet på randen av en økologisk katastrofe. Årsaken er forurensing, overfiske, økonomisk grådighet og ukritisk bruk av ny teknologi. Dette skjer over hele verden, men også i Norge. Vi reklamerer ut mot verdensmarkedet med å si at bærekraftig norsk fisk er det beste som finnes.

Verken Norges eller andre store produsenters fangst er bærekraftig. Det fiskes for mye. Og samtidig som vi høster stort av havet, bruker vi to kilo villfisk for å produsere én kilo tamfisk.

Langs hele kysten vår, og langs kyster over hele den nordlige halvkule, er det større og mindre sandbanker med ålegress. Dette er en fantastisk plante. Røttene binder mudder og sand og hindrer undersjøisk erosjon. Fotosyntesen binder CO₂ og frigjør O2. Fisk av mange slag yngler, finner mat og vokser opp. Ålegresset er havets motorveier og sørger for at småfisk og sjødyr kan forflytte seg trygt fra sted til sted og opprettholde den livsviktige økologiske balansen i havet.

Vi har lett for å tenke at havet er stort og kysten er lang. Økologi er det nok av og ålegress angår ikke oss. Men det gjør det. Hver eneste utbygging langs sjøen, og hver eneste mudring for bedre ankomst for fritidsbåter, stykker opp og ødelegger disse verdifulle ferdsels- og oppvekstområdene til småfisk og yngel.

Ingen fisk blir store uten at de har vært små. Ingenting kan bli stort hvis vi ødelegger det lille. For hvert eneste lille felt med ålegress som må vike for hyttas nye båt, graver vi oss litt lengre under grunnmuren til den verdifulle fiskeindustrien folk og land nyter godt av.

Realismen

Det snakkes mye om bærekraft, men ingen av oss lever som om det betyr noe. Vi kjøper lett den ekstra skjorta. Vi raserer enkelt det lille, ubetydelige økosystemet. Vi er alle med på den samme karusellen og vi får ikke gå av før sivilisasjonen og jorden slutter å spinne.

Men vi kan, bør og må bremse litt. Vi kan ta vare på små økosystemer. Det har noe å si. Vi kan redusere klesforbruket vårt. Det har noe å si.

Håpet

Vi trenger ikke være dommedagsprofeter. Men vi har godt av å være realistiske. Jesus sa at hver dag har nok med sin egen plage, og han mente det. Vi må se lidelsen i hvitøyet og vite at den er der. Men vi kan også møte morgendagen med endret atferd og omvendelse. Det finnes håp. Det finnes måter å rydde opp rot, dyrke på nytt og atter forvalte jordens ressurser på en mer bærekraftig måte.

Bibelen sier: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom» (2 Timoteus 1,7).

Gud kan, om vi ber om det, gi oss krefter til å handle, kjærlighet til å dele og visdom til å forvalte. Hver gang vi opplever dette, i det små som i det store, får vi mot til å gå videre. La det lille ålegresset gro. La liljene vise at vi ikke trenger mer enn vi trenger.