Listhaug kan tydeligvis kalles for hva som helst

I forbindelse med 10-årsmarkeringen for 22. juli-terroren har det oppstått en debatt om tonen i det offentlige ordskiftet her i landet. En rekke stemmer, spesielt fra venstresiden, tar til orde for en større varsomhet når det gjelder måten man omtaler sine politiske motstandere på.

Det understrekes at ord faktisk betyr noe. At splittende retorikk, fiendtlig språk og dehumaniserende karakteristikker kan få konsekvenser.

DN: Ap har strategi for å unngå Listhaug-konfrontasjoner

Alt dette er vi enige i. Vi hilser velkommen oppfordringene om å tenke seg om en ekstra gang før man hakker løs på tastaturet og lar ukvemsordene drysse over de man er uenige med.

Men er det slik at disse formaningene kun skal gjelder en retning i debatten? Snakker vi om en form for politisk-retorisk enveiskjøring? Altså at det kun er venstresiden som skal påpeke uakseptabel språkbruk på ytre høyre, slik for eksempel Ap-leder Jonas Gahr Støre gjorde i sin 22. juli-tale der han sa at høyresiden har et spesielt ansvar for å bekjempe denne typen hatprat?

Har man ikke også på venstresiden et ansvar for å sette grenser? For å si fra om hva som er greit og ikke greit? Ta til motmæle mot uakseptabel omtale av politikere, selv om disse står på motsatt politisk side av en selv?

Det har vært forstemmende få reaksjoner å høre fra de fleste ellers så taleføre representantene for norsk venstreside mot de vi mener er en av de styggeste karakteristikken av en enkeltpolitiker på kommentarplass i norske pressen på lang tid. Det gjelder den helt uakseptable angrepet fra Morten P. mot Frp-leder Sylvi Listhaug.

Morten P., eller Morten Pedersen som er hans fulle navn, har lenge vært en av Norges fremste kommentatorer om temaet forball. Like før jul gikk han fra sin tidligere arbeidsgiver Dagbladet til Nettavisen. Og der skriver han nå om mer enn ballspill, blant annet også om politikk.

I en signert kommentarartikkel dagen etter 22-juli-markeringen utropte han like godt Frp-leder Sylvi Listhaug til «Norges ondeste politiker». Hun er også den «mest spekulative», den «mest kyniske» og dessuten sprer hun gift, hevder Morten P.

Å tillegge folk motiver de ikke kjenner seg igjen i, er dessverre ikke et direkte uvanlig grep i den politiske retorikken. Men ondskap som personlig egenskap kan vi ikke huske at noen andre seriøse mediekommentatorer har brukt om en norsk partileder før.

Da har man faktisk krysset en svært ubehagelig grense. Og det hadde det vært fint hvis noen andre enn bare Frps egen generalsekretær og lederskribenten i Dagens Næringsliv kunne påpekt og tatt avstand fra. For eksempel en ledende representant for en venstreside som vanligvis er raske på avtrekkeren når det er en av deres egne som får gjennomgå. Men i denne saken tier man. Og samtykker?

Eller hva skal vi si om dette avsnittet hentet fra Dagsavisen lederartikkel for få dager siden? Der skrev avisen, som i tidligere tider var arbeiderbevegelsens flaggskip i norsk presse, følgende:

«Velgernes hovedsak foran årets valg er sosiale forskjeller. Innvandring er langt nede på lista. Da er det ingen grunn til å bite på hver gang Listhaug åpner munnen. Det kommer lite godt ut av gjørmebryting med en frekk apekatt.»

Ja, vi er klar over at lederartikkelen like før hadde snakket om hvordan Magnus Marsdal i den venstreorienterte tenketanken Manifest beskriver Listhaugs debattform med tre ulike dyr som eksempel, frekk apekatt, uskyldig dådyr og rasende løve.

Vi mener at det sjelden er noen god ide å bruke eksempler fra dyreriket når man skal karakterisere politiske meningsmotstandere. Og vi er i hvert fall helt sikre på at at hvis disse setningene hadde stått etter hverandre i en leder om en hvilken-som-helst annen kvinnelig politiker ville det blitt ramaskrik uansett kontekst.

La oss for eksempel si at ordene «frekk apekatt» hadde vært brukt i et avsnitt som hadde handlet om Lan Marie Berg fra MDG eller Hadia Tajik fra Ap. Da hadde det nok ikke hjulpet å komme trekkende med en vidløftig teori som en kar fra Civita hadde funnet på.

Kravene om umiddelbar beklagelse ville haglet over den avisredaksjonen som hadde skrevet noe sånt i en leder. Og Støre, Lysbakken & co ville vært blant de første til å fordømme.

Men her handler det om en politiker som det tydeligvis er lov å karakterisere som ond, så da er jo saken en annen. Standarden er forskjellig, for å si det sånn.

Hvordan skal man egentlig tolke venstresidens taushet og den stilltiende aksepten av at det er lov å kalle Sylvi Listhaug for hva som helst? Kan det eventuelt skyldes at mange der i bunn og grunn har samme grunnleggende oppfatning som Morten P.?

At det i virkeligheten dreier seg om en kamp mellom det gode og det onde. Og siden man selv står i det godes tjeneste og kjemper mot ondskapen, i hvert fall Norges ondeste politiker, så er det egentlig ikke så nøye med hvilke ord man bruker.

Det er i så fall en ganske farlig holdning, det også.