Listhaug-koden: Et forsøk på oppdatering
Dagen-redaktør Tarjei Gilje forklarer hvorfor justisminister Sylvi Listhaug (Frp) fortsatt har en høy stjerne hos deler av kristenfolket.
«Hva synes du om Sylvi Listhaugs Facebook-innlegg?» Dette spørsmålet har nok blitt stilt mange ganger rundt i landets kristne menigheter og forsamlinger den siste halvannen uken.
Den 40 år gamle sunnmøringen har i løpet av ganske få år oppnådd en enestående status i mange kristne miljø. Men vurderingene er sterkt todelt. Det er kanskje for sterkt å snakke om at hun er både elsket og hatet, men det er ikke mye om å gjøre. Noen ser rødt bare navnet hennes blir nevnt, andre kan ikke få lovprist henne nok.
Hva er grunnen til Listhaugs popularitet i disse miljøene? For å kunne svare på dette spørsmålet må vi se på både rent rasjonelle og mer følelsesmessige faktorer. Begge deler er viktig for den som vil vinne politisk oppslutning.
«Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn.» De kjente ordene fra Hebreerbrevet oppsummerer trolig noe av det som forklarer Sylvi Listhaugs popularitet. For hun tør. Hun er frimodig. Hun viker ikke av, og hun gir ikke etter for press.
Hun er i stand til å formulere et tydelig budskap, og holder seg til det. Hun lar seg ikke avspore, og smiler vennlig, samtidig som hun holder seg til sin egen agenda. Omtrent slik mange skulle ønske at flere kristne ledere fremstod.
Blant lavkirkelige kristne, både på bedehuset og i frikirkene, er man vant til å være motstrøms. Det ligger dypt i disse bevegelsenes identitet å ønske en annen samfunnsutvikling enn den som preger vår tid.
Derfor kan man identifisere seg med en politiker som våger å tale hovedstadselitene midt imot. Ikke minst i en tid hvor mange opplever at KrF har blitt alt for ulne, særlig når det gjelder tradisjonelle kristne kampsaker.
Slik sett er også støtten til Listhaug et uttrykk for en dyp skuffelse over KrF. De fleste kristne som støtter Listhaug er trolig egentlig gamle KrF-ere, selv om de ikke nødvendigvis stemmer KrF i dag.
Listhaugs frimodighet og standhaftighet er altså viktige faktorer. Men like viktig er nok det at hun snakker åpent om farene ved muslimsk innvandring. Også konservative kristne er såpass mye i kontakt med storsamfunnet at de vet hvor betent denne tematikken er.
Derfor er det mange som vegrer seg mot offentlig å sette ord på den uroen de kjenner på. Da er det ekstra kjærkomment med en veltalende og overbevisende politiker som Listhaug. Hun sier det de selv tenker, men ikke helt får seg til å si.
Og opplevelsen av at mange, særlig på den politiske venstresiden, har undervurdert omfanget av samfunnsendringene som følger av omfattende innvandring fra muslimske land, den er ikke ubegrunnet.
Aktive kristne vet hvor mye troen betyr for dem, og hvor viktig det er for dem å ha sin kristne integritet intakt. Med tanke på hva som skjer i islams navn rundt i verden, kan den intuitive forståelsen av religionens betydning føre til at konservative kristne blir ekstra urolige i møte med tilstrømningen av muslimer til Norge og Vesten.
Samtidig er det en kjensgjerning at den kristne støtten til Sylvi Listhaug ikke primært kommer fra lederhold i etablerte organisasjoner. Den gamle trosbevegelsen er vel omtrent den eneste kristne sammenhengen som hadde en nokså entydig borgerlig profil.
Og denne bevegelsen har som kjent forvitret. Støtten kommer mer fra ulike deler av den såkalte kristne grasroten. I bedehusland er bildet langt mer sammensatt. Lørdag fortalte Bergens Tidende om et besøk på Straume Forum i Fjell kommune vest for Bergen.
Der snakket de med blant andre tidligere Dagen-disponent Inge Ree, som er en veteran i Indremisjonsforbundet. Han var lite begeistret for Listhaugs retorikk, og for justisministerens manglende vilje til å erkjenne egne feil. Det finnes nok en del Listhaug-fans i Rees generasjon i bedehusland.
Men det finnes sannlig også mange i hans generasjon som slett ikke er Listhaug-fans. Hvis man for eksempel hadde undersøkt hvor mange av dem som samles til søndagsmøte i ImF Straume som faktisk kunne tenke seg å stemme Frp, ville kanskje andelen ligge rundt 10-20 prosent.
Et av de viktigste kjennetegnene ved disse miljøene er betoningen av hjertets tilslutning til teologien. Man kommer ikke langt med studiepoeng eller annen formell kompetanse alene, om man ikke samtidig kan vise at man faktisk tror på det man sier.
Knut Arild Hareide har snakket langt oftere om sin egen kristne tro enn Listhaug. Når det gjelder selve troen, har hun stort sett vist til sin farmor. Listhaug har ikke prøvd å gi inntrykk av å være noen typisk bedehuskristen fra Sunnmøre.
Men når jeg reiser rundt i Kristen-Norge er det ikke så uvanlig å møte på etablerte kristenledere som støtter Listhaug. Støtten kommer ikke primært fra toppledelsen i store organisasjoner, men gjerne fra anerkjente tidligere ledere, kanskje særlig fra godt voksne menn.
De er helt innforstått med at Listhaug ikke er noen yngre utgave av Marit og Irene, det er ikke den type forventninger de håper at hun skal innfri.
Noe av dette forstår vi kanskje hvis vi ser til USA. Donald Trump er langt fra noen klassisk rollemodell når det gjelder kristen livsførsel. Men han treffer på noen viktige identitetsfaktorer hos evangeliske kristne velgere, og da velger de å se stort på de sidene ved hans historie og livsførsel som bryter med det de ellers står for. Vårherre har tross alt brukt mange slags mennesker i sin tjeneste også før.
Og her er vi over i noen av de mer følelsesmessige momentene som forklarer den kristne støtten til Listhaug. Opplevelsen av at det ikke står så godt til i Kristen-Norge, eller i det norske samfunnet for øvrig. Ønsket om noen som kan snakke åpent og ærlig om de problemene man mener finnes og som tør å stikke hodet frem selv om man blir kritisert.
Ved stortingsvalget i 2013 var velgervandringen fra KrF til Frp i praksis nullet ut. Med Sylvi Listhaug har Frp igjen fått en politiker som trekker kristne velgere til Frp. Sannsynligvis ikke så mange som en del synes å tro. Men mange nok til at det skaper alvorlig hodebry for et allerede hardt presset KrF.
Så er det også verdt å merke seg den utviklingen som ser ut til å ha funnet sted i løpet av de siste årene. I mai 2016 besøkte Sylvi Listhaug Visjon Norges møter i Telenor Arena, hvor den selverklærte apostelen Guillermo Maldonado talte.
I fjor gikk hun ut med kritikk av nettopp Visjon Norge, etter NRKs Brennpunkt-dokumentar. Og langt viktigere: Hun, som i 2009 holdt et flammende innlegg for det tradisjonelle ekteskapet på Frps landsmøte, stod åpent frem i Dagen og sa at «Verden har rett og slett gått videre, og det har jeg også.»
Et sterkere politisk slag i ansiktet på de miljøene som har støttet henne kan knapt tenkes. Ingen sak er så betent som homosaken i konservative kristne miljøer. Alle ser at de taper skanse for skanse.
Når en av få politikere som har støttet dem så tydelig snur, er det klart at det gjør inntrykk. Og desto verre ble det med kirkeasylsaken på Fitjar nå i vinter.
Når selv kommentator Trine Overå Hansen i Norge Idag spør om Listhaug ser seg tjent med å distansere seg fra konservative kristne for å vinne seg en større maktbase i partiet og opinionen for øvrig, da er det grunn til å spørre hva som nå skjer med den kristne støtten til Sylvi Listhaug.