Listhaugs to tunger
Når Listhaug nå fremstiller seg som en som har det i ryggmargen at en skal se til enkeltmennesker som blir urettferdig behandlet, er det vanskelig å høre annet enn en politiker som taler med to tunger.
Som nyslått helsepolitiker vil Sylvi Listhaug nå framstå som den som står på enkeltmenneskers side og hjelper mennesker i nød. Men hjelpen ser dessverre bare ut til å rekke dem som passer hennes eget politiske prosjekt, på veien til makten.
Onsdag 2. mai publiserte NRK et selsomt opptrinn fra Vardø: Sylvi Listhaug og Bård Hoksrud hadde møtt opp på rådhuset i Vardø for å diskutere Christi Andreassens sak, en vardøborger som lider av en muskelsykdom.
Annonse
Kvinnen mener imidlertid at hun ikke får riktig oppfølging av kommunen. Derfor tok de to stortingspolitikerne med seg media til rådhuset for å ta opp hennes sak. Imidlertid møter de her en ordfører Robert Jensen som nekter å snakke med dem om Andreassens sak.
I et skarpt 14 minutters ordskifte hevder han at de to Frp-politikerne bare bruker kvinnen som et middel for å få medieoppmerksomhet i sin «populistiske agenda» fram mot kommunevalget neste år.
Listhaug hevder derimot at deres intensjon er bare å hjelpe: «Vi er opptatt av enkeltmennesker, skjønner du. Det ligger i vår ryggmarg når enkeltmennesker blir urettferdig behandlet.»
Dette er et imponerende skifte i holdning til enkeltmenneskers nød vi nå ser fra Listhaug. I en debatt om kirkeasyl i NRK ukeslutt 3. mars i år, argumenterte daværende justisminister Listhaug sterkt mot at nordmenn kan engasjere seg i enkeltsaker på vegne av flyktninger i nød: «Vi kan ikke ha et system i Norge der det er de som greier å få med seg media, støttegrupper eller menigheter som skal bli. Til tross for at de har fått avslag, til tross for at de skal ut.»
Javel. Så Listhaug mener det er legitimt at stortingsrepresentanter bruker sin maktposisjon til å mobilisere media for å tale én persons sak som er uenig i vedtak fra sitt lokale helsevesen.
Men derimot er det altså ikke legitimt at vi andre borgere i Norge mobiliserer for mennesker som trues av forfølgelse, tortur og død ved retur til sine hjemland. Kan Listhaug forklare hvorfor det ene er legitimt – men ikke det andre? Er kanskje helsen til nordmenn mer verdt enn mørkhudede menneskers liv?
Ordfører Jensen hevder at den aktuelle kvinnen har fått den hjelp hun har krav på. Hun har heller ikke benyttet seg av klageadgangen. Og han mener at de som politikere må ha en grunnleggende tillit og respekt for helsevesenets vurderinger. Til det svarer Listhaug derimot: «Vi vet jo at det skjer feil.»
Den samme argumentasjon brukte motdebattanten i Ukeslutt, Hilde Frafjord Johnsen (KrF): Kirkeasylet er en nødvendig ventil fordi norske utlendingsmyndigheter kan gjøre feil. Men det øret ville bestemt ikke Listhaug høre på. Feil eller ikke: Myndighetenes vedtak må alltid respekteres. Punktum.
Annonse
Når Listhaug nå fremstiller seg som en som har det i ryggmargen at en skal se til enkeltmennesker som blir urettferdig behandlet, er det vanskelig å høre annet enn en politiker som taler med to tunger.
I Dagen 17. mars bekjente jeg at jeg over fire år har bidratt i to kirkeasylsaker. Fordi jeg møtte mennesker i den største nød. Og fordi det – ikke bare ligger ryggmargen min – men i min kristne tro, at det er jeg forpliktet på.
Jeg inviterte da Listhaug til å fortelle hva konkret jeg heller burde gjort i disse tilfellene hvor mennesker i nød la sitt liv i mine hender og jeg ble kirkeasylaktivist. Jeg har ennå ikke fått noe svar.
