Lite støtte hos pinsepastorene

Denne uken har MF-professor og mangeårig pinseleder Terje Hegertun fått både ris og ros etter at boken «Det trofaste samlivet» ble lansert tirsdag.

I boken tar han til orde for å etablere en mellomposisjon hvor man åpner for at et kristent ekteskap også kan bestå av to av samme kjønn, uten at man med det slutter seg til alt som preger debatten om kjønn og samliv i vår tid.

Hegertun har rett i at det er nettopp er en mellomposisjon han inntar. Men at en med hans frikirkelige cv skulle innta denne posisjonen, skuffer nok mange av dem han fortsatt regner som sitt folk.

Fra offisielt hold i Pinsebevegelsen er tilbakemeldingen klar. Lederrådets leder Øystein Gjerme sa det slik: «Pinsebevegelsen fremholder et konservativt og klassisk syn på at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne».

Det kom neppe som en overraskelse på Terje Hegertun. I Pinsebevegelsens offisielle trosgrunnlag står det eksplisitt: «Vi tror at Gud har innstiftet ekteskapet mellom kvinne og mann som den naturlige rammen for samliv.»

I intervjuet jeg gjorde med ham snakket Hegertun om at det kanskje først er neste generasjon frikirkelige ledere som vil slutte seg til de premissene han legger til grunn.

I en slik forståelse blir boken å betrakte som et foregangsarbeid. Og en del piler peker i den retningen Hegertun orienterer seg.

Men så sent som for tre år siden var over 100 pastorer og andre ledere i Pinsebevegelsen samlet for å drøfte likekjønnet samliv. Der var den utbredte oppfatningen at man vil stå fast ved det etablerte synet i bevegelsen.

Derfor var det heller ikke særlig overraskende da vi denne uken også kunne lese at ledere i flere sentrale pinsemenigheter ikke har tenkt å endre sin samlivsteologi, selv om flere er opptatt av å møte homofile på en bedre måte enn man har gjort før.

Tilsvarende var det heller ikke veldig overraskende da tallene fra Dagens undersøkelse av aktive kristne her i landet i 2019 ble kjent.

I Den norske kirke og i Metodistkirken har tyngdepunktet flyttet seg. Men i den aktive kristenheten for øvrig er det stort flertall for å opprettholde forståelsen av ekteskapet mellom kvinne og mann som en gudgitt ramme for samlivet.

Både journalister og andre vil nok i tiden fremover se etter folk som ønsker endring i tråd med det Hegertun tar til orde for. De vil helt sikkert finne noen, og kanskje flere enn ventet.

Men det klare flertallet ser altså ikke ut til å være på linje med Hegertun. Ikke blant lederne, og ikke på grasroten.

Selve innsteget til debatten er illustrerende nok. Det kunne knapt vært mer forskjellig. For de menneskene Hegertun skriver om, de homofile som ønsker å leve trofast sammen med et annet menneske, og som har sine heterofile foreldre som forbilder selv om de selv identifiserer seg som homofile, står det mye på spill.

De vet nok at de har vunnet aksept hos mange i storsamfunnet, men menighetens aksept betyr mye for dem.

På den andre siden står menighetene, som vet godt hvor upopulært det de står for er i samtiden, og som opplever seg i en skvis mellom å være tro mot sin dyptfølte overbevisning ut fra Guds ord og å vise respekt og forståelse overfor de menneskene som er sterkest berørt av tematikken.

Det er rosverdig at både Hegertun og de spurte pinselederne ønsker å ta menneskers historier på alvor. Teologi er lite verdt hvis den ikke tåler møtet med et levende menneske. På den annen side er det alltid et spørsmål hvor stor vekt man skal legge på enkelthistorier, og hvilke enkelthistorier man velger å lytte til.

Det har vært påfallende lite interesse for å lytte for eksempel til historiene som kommer frem i Espen Ottosens bok «En annerledes vei». Hegertun viser til disse historiene flere ganger, og omtaler disse menneskene med stor respekt.

I den generelle debatten er det likevel tydelig at disse menneskenes historie ikke passer helt inn. Hva forteller det om selve samtaleklimaet?

Hegertuns mellomposisjon skiller seg fra det rendyrket liberale ved at han mener det går an å innta det standpunktet han inntar uten med det å bli teologisk liberal.

Selve merkelappene konservativ og liberal er vanskelige å tyde i den løpende debatten. For de betyr ulike ting på ulike steder og til ulike tider. Det å være konservativ betød noe ganske annet i 1921 enn det gjør i 2021. På sammen måten er det med det å være liberal.

Derfor kan disse merkelappene i praksis fungere som en lettvint måte å unngå vanskelige debatter på. Man kan stemple Hegertun som liberal og si at han har vært for lenge på MF, og så har man tilsynelatende løst problemet. Så enkelt er det selvsagt ikke.

For det er nok mange, også i Pinsebevegelsen, som er glade for boken hans. En del strever nok fortsatt med teologien, og klarer ikke helt å finne bibelsk dekning for det standpunktet de helst vill innta.

Det er nettopp i den situasjonen stemmeleiet i debatten kan være avgjørende. Hvis man opplever at de man regner som konservative er mer opptatt av å fordele merkelapper enn av å ta selve argumentasjonen og livshistoriene på alvor, kan fristelsen til å endre standpunkt øke.

Selv om det ikke endrer det teologiske grunnsynet, går det godt an å erkjenne at et livslangs homofilt forhold i sitt vesen er noe annet enn total kjønnsrelativisme og løsslupne seksuelle forbindelser her og der.

Likevel tyder det meste på at de grunnleggende posisjonene i spørsmålet om ekteskap ikke blir forandret med det første.

Men de som kaller seg konservative trenger opplagt å utvikle både en tilnærming og et språk som gjør dem bedre i stand til å kommunisere med sin egen samtid uten å gå på akkord med det kirken gjennom sin historie har sett på som gudgitte rammer.