Liten innsats med stor betydning

Det blir ekstra vanskelig å feire livets seier over døden denne påsken – ansikt til ansikt med dødskreftene som herjer Ukraina. Kirkens største og viktigste høytid kaller oss til å gjøre det vi kan for å hjelpe, og det lille vi kan gjøre kan ha så stor betydning.

Ukraina er et land hvor religiøs tro står sterkt – både i enkeltindividet og i samfunnet for øvrig. Jeg har hatt kontakt med vår søsterorganisasjon – Ukrainas kristne råd – og Det ukrainske bibelselskapet.

Like etter at krigen brøt ut hadde jeg en telefonsamtale med assisterende generalsekretæren i bibelselskapet. «Be om et mirakel!» sa han til meg. Han hadde nettopp blitt beskutt i krigsherjede gater like utenfor kontoret sitt, og der jeg satt trygt i Kirkens hus, en kort telefonsamtale unna, føltes kontrasten uoverskuelig. Og den takknemligheten han viste for at jeg ringte, at jeg brydde meg, var så stor i forhold til det som for meg føltes så lite.

Jeg tenker på påsken for to år siden da jeg med vaklende mot sto og så ut av kjøkkenvinduet hjemme og prøvde å se lyst på tilværelsen. Sammen med hele verden satt jeg inne bak husveggene i ly for pandemien.

Går jeg ytterligere 27 år tilbake, er jeg i Kyiv – påsken i 1993. Landet skulle bygges opp, troen og håpet sto sterkt. Jeg var gjest i menigheten Novaya Zhizn (Nytt Liv) som holdt til i det ærverdige Oktoberpalasset like ved Maidanplassen i Kyiv. Det var påskedag, og sammen med en gruppe teologistudenter skulle jeg delta på påskegudstjenesten.

Oktoberpalasset bærer en grusom historie. Rundt 120.000 mennesker ble her drept under kommunismen, og det var her vi nå skulle feire livets seier over døden. Her fikk jeg et møte med det håpet og den troen som aldri er sterkere enn i kontrast til døden. Lokalet var fylt til randen, og folket fylt med tro og håp for framtiden.

Vi har langt på vei sagt oss ferdige med pandemien her vi bor. Der påska i fjor og i forfjor ble feiret i isolasjon, kan vi i år igjen dra til fjells, til sjøs eller bare være samlet med familie og venner. Vi kan puste ut, vi kom i mål.

For folket i Ukraina blir årets påske et sant mareritt. Når de endelig kunne trekke pusten uten frykt for å inhalere virus, rykker en hærskare med krigsmaskiner inn i landet. Fra en dag til neste blir de kastet ut i en krise de ikke aner rekkevidden av. Der de for bare to år siden feiret påske isolert bak husets vegger, er de nå fordrevet fra egne hjem – det blir det en påske på rømmen.

Det kan føles nytteløst for oss å gjøre noe for å hjelpe, slik påskebudskapet kaller oss til.

Påskemorgen synger vi «Deg være ære, Herre over dødens makt!». Dette er både en protest- og seierssang om livet som seirer over døden. Guds kjærlighet og nåde omslutter oss, enten dagene er gode eller vonde. Når påsken i år ringes inn, er det ubeskrivelig vondt å tenke på lidelsene for det ukrainske folket.

Bildet av barnet som sa farvel til sin far gjennom togvinduet, bildene fra døde i gatene i Ukraina og flokkene av mennesker på flukt blir med oss inn i påsken, og da blir det kanskje ekstra krevende å skulle feire livets seier over døden påskemorgen.

Påskebudskapet kaller oss til å støtte mennesker i krise. Det er så mye vi alle kan gjøre for å hjelpe – enten det er ved å støtte bistandsorganisasjoner eller ved å hjelpe til med å ta imot menneskene som kommer hit på flukt fra hjemlandet.

Og vi kan begynne med å be om et mirakel for Ukraina, og be om hjelp til å hjelpe.