Liv av død

«Ja, om jeg selv skal ofres mens jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, er jeg likevel glad og gleder meg med dere alle» (Fil 2,17).

Jeg blir aldri lei av å dvele ved den ufattelige kjærligheten som Gud viste ved at «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8).

Påsken betyr liv av død, kjærlighetens seier over synden, håpets seier over fortvilelsen. Det er verdens beste budskap å ta til seg, det er verdens beste budskap å feire og det er verdens beste budskap å bringe videre.

Påsken – en høysesong

Påsken er ikke bare en høytid, men en høysesong. For skitrekk, krimlitteratur, hytteliv og familiesamvær. Samt en rekke andre aktiviteter som kanskje ikke har så mye å gjøre med Jesus, men som likevel er viktige for oss.

Men påsken er høysesong for noe mer. «Påsken er høysesong for antikristen vold», var påminnelsen det katolske bladet Crux ga oss etter fjorårets bombeaksjon mot katedralen i Makassar, Indonesia.

Overalt i verden er risikoen ved å samles høyere i de store høytidene; da er de kristne mer synlige og man samler flere, minner Crux oss om.

I Makassar ble, utrolig nok, ingen andre enn de to angriperne selv drept. Til og med vaktene som stanset de to angriperne, og som kun sto en meter eller to unna, overlevde. Men et tjuetalls mennesker ble skadet: «Noen av de kristne ble alvorlig såret, og alle de tilstedeværende har traumer. Deres liv blir aldri det samme igjen», sa Sam*, Åpne Dørers koordinater for arbeidet i Sørøst-Asia etterpå.

Fortvilelse og frelse

Men Gud handler også gjennom traumatiske opplevelser. Det fikk Prasanth på Sri Lanka oppleve. Kona hans, Girija, var en av de som ble rammet under bombeangrepet mot Zion-menigheten i Batticaloa på Sri Lanka i 2018.

Girija hadde opplevd en radikal helbredelse for magekreft og var blitt en troende, men Prasanta ville aldri være med når Girija tok med seg de to barna på gudstjeneste. ‘En annen dag’, pleide han å si.

Derfor var han heller ikke med første påskedag, da Girija satt i benkeradene med en treåring på fanget. Også her ble den islamistiske terroristen stanset utenfor, men den kraftige bomben og den påfølgende brannen gjorde likevel enorm skade. Girija døde etter åtte dager på sykehus. Treåringen overlevde.

Etter konas død begynte Prasanth å gå i kirken sammen med barna. ‘En annen dag’ kom fortere enn han hadde tenkt. «Det var Girjas siste ønske», har han forklart.

Gjennom bearbeidelsen av det de har opplevd har han funnet fram til en levende tro på Jesus Kristus, men han sørger likevel over at de ikke fikk oppleve dette sammen. «Når jeg er i kirken, gjør det vondt å tenke på at jeg forspilte muligheten for at vi kunne tilbe Gud sammen som familie», sier han.

Når de som bærer den største byrden blir feiret

For få uker siden var jeg på besøk i Peter og Paulus-kirken i Kairo, som var åsted for et selvmordsangrep i 2016. Også her var det en sikkerhetsvakt, Am Neseem, som stanset angriperen og som selv ble drept. De 28 andre som måtte bøte med livet var alle kvinner og unge jenter – for angriperen gikk inn på kvinnesiden, og nettopp dét var grunnen til at sikkerhetsvakten Am Neseem reagerte.

På en av søylene var det tydelige merker etter bombesplinter, og noe av blodet på veggene var ikke forsøkt fjernet, men beskyttet av glass. Slik gjør man i en kultur hvor det å dø som martyr ikke ses på som en tragedie, men en ære.

Kopternes feiring av sine martyrer formidler noe av det samme – de som har ofret sitt liv for Frelseren er de heldige, det er de som har kommet velberget over til den andre siden. De skal feires og æres for at de ga sine liv for Frelseren og for troen.

For kopterne har dette – sammen med det å tilgi overgriperne – til alle tider vært en overlevelsesstrategi. «Vi tilgir», har de skrevet på sprengte kirker og sotsvarte brannruiner på en slik måte at de som passerer kan se det. Dette er en holdning som blir lagt merke til i en kultur hvor hevnen står sterkt.

De kristne som samles likevel

Når Peter og Paulus-kirken i Kairo inviterer til gudstjeneste denne påsken, vil en av vaktene være Samira Fahmi, enka etter Am Neseem. Å gå inn i mannens tjeneste har for henne vært en måte å gå videre på.

Gudstjeneste skal de ha også i Makassar. Der vil trolig Valeria og Karina være, to jenter tidlig i tjueårene som ble skadd etter bombeangrepet, og som fortsatt sliter med helseskader. «Vårt håp er at slike hendelser som dette ikke må skje igjen noe sted, for det er så traumatisk», forteller de.

Også i de fire kirkene på Sri Lanka som ble rammet av bomber på samme første påskedag vil de ha gudstjeneste.

I Baticaloa vil Prasanth komme med de fire barna sine for å høre budskapet om hvordan Jesus kan vende død til liv.

Overalt i verden vil kristne møtes, mange steder med bevisstheten om at risikoen for angrep er større i de store høytidene. Likevel kommer de. Ja, det er faktisk slik at kirkebesøket gjerne øker etter et bombeangrep. Jeg er usikker på om det samme ville skjedd her hjemme.

Håp og bønn

La oss håpe og be om at påsken kan bli en tid hvor kristne over hele verden kan samles i fred for å feire den frelsen vi har sammen. Be gjerne om at Gud må holde sin hånd over de mange gudstjenestene og samlingene verden over.

Be om at kristne som har vært utsatt for attentat og angrep må komme gjennom de vonde opplevelsene, styrket i troen på en Gud som elsker oss tvers gjennom verdens elendighet. Og be gjerne også om at de som vil de kristne vondt må nå fram til frelse og omvendelse.