Liv og røre rundt Sofie Braut

Da Sofie Braut sa opp sitt medlemskap Den norske kirke (Dnk), ble det liv og røre. Det virket som man hadde vansker med å se legitime grunner til å forlate Dnk.

To motiver ligger bak kritikken. Braut opptrer ikke så antikatolsk som hun burde. Det andre motiv er at hun svikter dem som driver den interne konservative kirkekritikken i Dnk. Hos Arve Brunvoll finner vi begge motiver (Dagen 17.08.24).

Kirketanken (ekklesiologien) er her et viktig bakenforliggende tema. Det er en ømtålig sak i nyere norsk kirkehistorie. «Vi har altså mist ein medkjempar i kyrkja», skriver Brunvoll.

Dette «vi» er den bibeltro lavkirkeligheten som har kjempet for «Skrift og bekjennelse» innad i Den norske kirke. Den identifiserer seg gjerne som luthersk. Man setter Skriften som eneste og avgjørende autoritet («sola scriptura) for troen og kirkelivet.

Dens kirketanke er en pietistisk utlegning av «de troendes alminnelige prestedømme». Kirken trer frem i vennesamfunnet, demokratisk organisert i foreningen.

Dåp og nattverd er egentlig forvaltning av Ordet, som er det overordnede nådemiddel. «Det kirkelige embetet» er bare evangelieforkynnelse i funksjon. Evangeliets kjerneinnhold er frelse ved troen alene, nåden alene, Kristus alene.

Norsk lavkirkelighet har fostret mange som har stått opp mot vranglære og for den tro som er blitt «overgitt de hellige». Men de er blitt stadig færre og stemmeleiet lavere.

Braut formanes til å bli kirken for å påvirke den innenfra. Men har ikke dette prosjektet for lengst kollapset?

For utallige teologer og andre med bakgrunn i den lavkirkelige vekkelsestradisjonen har gjort karriere som liberaliseringens forkjempere eller dens støttespillere i Den norske kirke.

Det er ikke folk fra Teologisk fakultet som har liberalisert Den norske kirke, men slike som har vært aktive i Indremisjonen, Det norske misjonsselskap, Laget, KFUK-KFUM og ved MF og så videre.

«Når nokon (...) bryt med vedkjenninga, må vi tale dei til rettes, innanfrå; kven dei så er, og vi må gjere vårt for at det skal vere råd å samlast om evangelieforkynninga og nådemidla i samsvar med den vedkjenninga som vårt fellesskap byggjer på,» skriver Brunvoll.

Er det prester, biskoper og andre med tillitsstillinger innen Den norske kirke Brunvoll vil «tale til rettes» for brudd med Skrift og bekjennelse? Han bør snarest innse at det som han og andre mener er «læreavvik» og «vranglære», legitimeres ut fra det frihets- og mangfoldsideal ekklesiologien i Den norske kirke er tuftet på.

Det er denne ideologi som en av kirken biskoper eksponerte da hun ikke var i stand til å svare på om Den norske kirke er forpliktet på læren i Apostolicum. Fra Dnk vil Brunvoll og andre som påtaler vranglære i Dnk, bli «talt til rettes» for manglende respekt for andres meninger, identitet og kallsbevissthet.

Omsettes avviket fra dette liberalistiske normsettet i praktisk-kirkelig handling, er det over og ut av Den norske kirke for dem som gjør det. Det kommunikative rommet innen Dnk er bestemt av en moderne liberalistisk ekklesiologi.

Brunvoll vil at de bibel og bekjennelsestro skal «samlast». Hvordan oppfattes denne «samlingen» ekklesiologisk?

Det må være som et foreningskirkelig organisert vennesamfunn. Både i Den norske kirke og i det norske samfunn har man full frihet til slike samlinger. Og den lavkirkelige vekkelsestradisjon har i sin historie holdt frem liberalismens frihetsideal for å legitimere fri forkynnelse, fri nattverd og fri dåp i stat og kirke.

Lavkirkelighetens dilemma har vært å forene liberalismens frihetsidé, som man støtter, med å tilkjenne et fortidig dokument, Skriften, normerende autoritet. Stort mer illiberalt kan knapt tenkes.

Men ikke noe i lavkirkelighetens kirketanke, kan underbygge skriftautoriteten. Prinsippet om Skriften alene opphever betydningen av kirkens tradisjon.

Her gjelder det å holde den antikatolske front mot enhver vekt på Skrift og tradisjon. Den demokratiske foreningskirkelighet og sakramentenes omtolkning til «synlige ord» fremmer den subjektive troserfaringen som det sentrale i kirkens liv.

Da har man lite å stille opp mot den liberale teologiens emansipasjon av troen fra alle tradisjoner, innbefattet Skriftens og kirkens bekjennelser, og dens utvikling av troen i pakt med tidsutviklingen. Så har det også vært hevdet fra lavkirkelig hold at tro på skriftautoritet og kirketanke må isoleres fra hverandre.

Skriftautoritet er absolutt, organisering av kirken et adiaforon. Men det er en tanke som ikke duger. Vi ser i dag at den liberalistiske ekklesiologien i Den norske kirke bestemmer kirkens lære både dogmatisk og etisk.

Når Harald Hegstad står frem og hevder at kirkens lære i dag må formuleres på ny ut fra vår tids kultursituasjon, er han ikke uten røtter i den lavkirkelighet han kommer fra (Dagen 21.08).

Han betrakter Skriftens ord om homofili som antikvert. Det krever nyformulering av kirkens lære i samsvar med vår tids oppfatninger. «Læren er (...) resultat av en tolkningsprosess, der man forsøker å formulere troens sentrale innhold, » skriver Hegstad.

Det prosessuelle tenkesettet innebærer at den «siste læren» blir den «rette», og siden «det siste» stadig er «det nye», blir kirkelæren underlagt en historisk evolusjon som gjør den absolutt relativ.

Gis det da noen kristen lære som er sann? For den teologiske relativismen vil sannheten ikke være noe annet enn det som er koherent (i samsvar med) den «sannhet» som er hegemonisk og dominant i «vår tid», det vil si til enhver tid.

Mot det må innvendes at Guds selvåpenbaring i tiden skjedde innen rammen av en avgrenset historie som begynte med unnfangelsen av Guds Sønn i Marias skjød og ble avsluttet med Jesu himmelfart som sann Gud og sant menneske.