Livet blir bedre - ikke bare på overflaten

Bilder i nyhetene av mennesker i krise ser ganske like ut i dag og for 40 år siden. Det bidrar kanskje til at folk tror at utviklingen i fattige land står stille. Sannheten er at utviklingen har gått radig de siste tiårene – folk flest opplever stadig bedre livsvilkår.

Når vi sammenligner Nepal og Norge, kan det se håpløst ut for Nepal, med mye fattigdom og mange vanskelige liv. Men når vi sammenligner Nepal i dag med Nepal i 1990, blir bildet mye hyggeligere.

Folk som kjenner Nepal og som besøker landet i dag for første gang på lenge, vil kunne se utviklingen med egne øyne. Veier er asfalterte. Mobilnettet er godt utbygd.

I byene står ikke kaffe-drinkene tilbake for det man får servert på europeiske kafeer. Dette er ting på overflaten som hvem som helst kan observere.

Men hvis vi går grundigere til verks, ser vi at det ikke bare er på overflaten – og for eliten – at livet i Nepal blir bedre. En nyttig indikator er FNs menneskelige utviklingsindeks, HDI, som sammenfatter forventet levealder, utdanningsnivå og inntekt per person i et land. Indeksen går fra 0 (dårlig) til 1 (bra).

I Nepal var HDI-en på 0,39 i 1990, ganske normalt for mange fattige land. (I Norge var den 0,85.) Siden den gang har utviklingen gått jevnt og forholdsvis raskt fremover. I dag er HDI for Nepal 0,6. Det er en betydelig fremgang!

Hvor betydelig? Så betydelig:

En baby kunne i 1990 forvente å bli 54 år gammel. Dagens babyer kan forvente å bli 71 år gamle.

I 1990 døde 97 av 1000 barn (én prosent!) før fylte fem år. Nå dør 27.

Mødredødeligheten har gått ned fra 976 dødsfall per 100.000 fødsler (én prosent!) i 1990 til 186 i dag.

Fødselsraten har gått ned fra 5,2 barn per kvinne i 1990 til 1,8 i dag.

Et barn som begynte på skolen i 1990 kunne forvente å gå 7,5 år på skole. I dag er tallet 12,8 år.

Alt dette er godt nytt for Nepal. I tillegg er det en viktig ting vi kan glede oss over: Ulikheten mellom fattig og rik er ikke så aller verst. Gini-koeffisienten måler ulikhet og går fra 0 (stor likhet) til 100 (stor ulikhet). I Norge er den på 27. I Nepal er den 33.

Det er ikke så verst, sammenlignet med USA (41) eller Brasil (54). Det betyr at nepalerne er ganske flinke til å få de fattige med seg i utviklingen.

Til syvende og sist er det Nepal selv som må sørge for at innbyggerne kan leve liv preget av verdighet. Vi hjelper dem på veien, og bidrar særlig til at de aller fattigste ikke blir glemt.