Livets rett

Jeg var såkalt «abortkurator» på et sykehus i 1967. Den gang var lovverket ennå gjennomgående preget av kristen tro og tenkning, og det var forbud mot abort i Norge. Livet, også det ufødte, var ukrenkelig. Det fantes riktignok en mulighet til abort gitt i Norges første abortlov, Lov om svangerskapsavbrott i visse høve av 1960, på medisinske indikasjoner, og i visse tilfeller også på sosiale indikasjoner. 

Disse søknadene ble behandlet av en abortnemnd bestående av to leger. Før avgjørelsen ble tatt, måtte det utarbeides en sosialrapport. Kvinnen måtte da møte til samtale hos sosionom, eventuelt sammen med mannen, der hun/de la fram begrunnelsen for søknaden.

Fra 1968 endret situasjonen seg, og i løpet av 1970-tallet ble landet vårt betydelig sekularisert. Bl.a. ble det stilt spørsmål ved autoriteters betydning. Troen på Gud som Skaper og Herre ble nedtonet. Og tanken om at mennesket derfor var underordnet en høyere makt ble svekket til fordel for egne vurderinger om rett og galt. Med bare én stemmes overvekt ble det nye forslaget til abortlov vedtatt i 1975. Loven åpnet for at kvinner alene kunne ta avgjørelsen om abort før utgangen av tolvte uke i svangerskapet.